onsdag 19. desember 2007

Førjul i Moskva

I år har jeg valgt å feire julen her i Moskva. Mange tror at de ikke feirer jul i Russland. Det gjør de, men det er 6-7 januar og så vidt jeg vet er det en religiøs feiring. Selvfølgelig er vår jul i Norge også en religiøs feiring, men ikke bare det. For mange er alt krim-kramset rundt julen like viktig. Rett og slett fordi det er en norsk tradisjon. Pakkene, juletreet og nissen, for ikke å glemme maten. 

I november begynte de å selge julepynt i butikkene her og jeg tenkte som så at det kanskje blir jul på meg i år alikevel. Helt til jeg oppdaget at det stod godt nyttår på julekulene eller nyttårskulene. Russerene har flyttet eller de har vel aldri hatt det på en annen dag, men de har flyttet den vestlige juletradisjonen til nyttår. Det er sikkert noen russere som vil si at dette er helt feil. Det er  deres egen tradisjon. Jeg har ikke tenkt å gå inn i den diskusjonen her. Dessuten er det jo ikke helt likt. Julepynten er nyttårspynt, juletreet er nyttårstre og pakkene er nyttårspakker. Julenissen er ikke nyttårsnissen, men bestefar frost. Han kommer med vinteren og nyttårspresangene. Han har ikke reinsdyr, men et flittig jente barnebarn. De har ikke julefilmer, men nyttårsfilmer. Hvert år viser de den samme filmen. Det gjør jo vi i Norge også, viser nyttårsfilm mener jeg. Bare det at vi har misforstått alt og viser den lille julaften. 

Hva er så poenget med å skrive dette, vel i november tenkte jeg at jeg kunne på liksom leke at de feiret jul. Nytterstreet ble et juletre osv. Jeg ble gladelig overasket da jeg oppdaget at de satte opp (satte sammen) et tre på Spurvehøyden. Nå blir det jul tenkte jeg. Så feil kan en ta. Treet er stort, ca samme størrelse som treet på universitetsplassen i Oslo. De har pyntet det med lys, slik som vi gjør i Norge. Det er bare det at det er ikke vanlige julelys. Treet er en stor lystavle. Det skifter farge og mønster hele tiden. Bare reklamen mangler. Jeg har lagt ved et bilde, som viser treet i et blått øyeblikk. Treet er rett og slett stygt. Jeg har bare sett ett fint nyttårstre her og det står på den Rødeplass. Det er lekkert. De andre er ... ubeskrivelige stygge. Det var den julestemningen. 

Julen er ikke så ekstremt viktig for meg og jeg klarer fint å overleve ett år uten norsk jul. Men det er merkelig å nesten feire det. Å kjenne igjen symbolene og den forventningen jeg knytter til de, men så viser det seg at jeg tolker alt feil. Det er derfor ikke mulig å leke at det er vestlig jul i Russland. Vi skriver ikke Godt nyttår 2008 på være julekuler. Vi spiller julesanger i butikkene. Det gjør de ikke her. Jeg savner julesangene. De har ikke advent eller hvis de har det så er det veldig hemmelig. Jeg savner advendtstunden også, og alle englene. Ja, jeg vet at jeg kan reise til Norge, men poenget er jo egentlig å oppleve hvordan det er å være her i denne tiden. 

Alt er ikke like ille. Jeg liker veldig godt den russiske julepynten, hrm nyttårspynten. Flotte små glass figurer. Og ikke alle trærne er blå. 
 






Jeg har glemt å skrive om julebordet på ambassaden. Maten var god, fløyet inn fra Norge, Akevitten var god. Gløggen var litt vel sterk, men deet skyldes nok den russiske vodkaen. Selskapet var hyggelig, men det var rart å møte så mange russiske damer der. Hvor var de russiske mennene til de norske damene? Vi var flere enslige damer der.....Undereholdningen var tradisjonell. Det er det jeg kan si om den....Jeg er bortskjemt med julebordet til GOKK.
Lokalene til ambassaden er bare helt fantastiske. Engler overalt. På veggene, i taket.....de må bare oppleves og jeg er glad for at jeg fikk anledning til nettopp det. Kanskje det var verdt tapet av julebordet til GOKK, men bare kanskje... Jeg har gåglippavforbi og var tradisjonen tro en av de siste som forlot selskapet. I samme tilstand som jeg pleier å være i etter et julebord...
Noe av det siste jeg gjorde var å takke ambassadøren for selskapet. Han svarte med en spørrerunde uten like. Hvem var jeg, hva gjorde jeg osv...Prøv å svare fornuftig på dette kl to om natten.....hyggelig fyr foresten.




torsdag 29. november 2007

En isende kulde har satt seg fast i ryggraden min

Egentlig er det ikke så veldig kaldt ute. Vi har hatt 13 kuldegrader her og det var helt ok. Litt kaldt...men Moskva ligger i innlandet og luften her er vanligvis veldig tørr. Kulda her oppleves derfor varmere enn kulda i Norge. Ikke i dag. Det var ikke så kaldt i dag tidelig så jeg tok på meg en lett høstjakke og vanlige sko. Lue og hansker glemte jeg hjemme. Siden det sluddet i går tenkte jeg at det var rundt 0 grader. Jeg ser nå på internett, at det har vært minus 3-5 grader i dag. I tillegg har det blåst mye. Jeg holder på å leite etter julepresanger, og bestemte meg for å sjekke det lokale markedet idag. Det var nesten ingen der og det skjønner jeg godt. Allerede etter noen minutter begynte jeg å fryse. Hadde det vært noen som solgte hansker der, ville jeg ha kjøpt meg et par. De pleier alltid å være der, men ikke i dag. Ikke hadde de det jeg har tenkt å kjøpe heller. Kan ikke røpe hva det er her, men jeg kan berolige de som pleier å få gaver av meg at de vil få det i år også. Jeg har bestilt en kurer. Hun drar til Oslo 5. desember...greit å kjenne noen nordmenn i Moskva. Jeg endte på kjøpesenteret. Der er det dyrt, men varmt. Dyrt av typen 50 kr for en kopp te (egentlig en liten kanne) eller 3000 kr for en ny vinterjakke. De har et treningssenter der (fem månder gammelt). Koster bare ca 10000 NOK per halvår. Jeg trener ikke der. Gjennom frossen ble jeg først på hjemveien. Kaldt og mørkt var det. Her blir det mørkt i halv fem tiden. Det er vanskelig å finne på ting å gjøre når det er kaldt og mørkt ute. Jeg har ikke lyst til å gå tur. I går måtte jeg bare ut, holdt på å gå på veggene. Det jeg gjør da er å ta metroen til en eller annen stasjon for å utforske området. I går reiste jeg til den andre siden av kreml. Der hoved postkontoret er. Jeg husker ikke navnet på området, men det er et område med mange puber og kafeer. Pluss en boulevard med en liten plaskedam i midten. Jeg gikk ut av metroen og hutret. Men jeg er sta så jeg fortsatte over gaten. Gikk rundt parken for deretter å gå rett tilbake til metroen. Det begynte å sludde. Sluddet pisket inn i øynene mine. Turen ble utsatt på ubestemt tid. Nå skjønner dere sikkert litt mer om ønsket mitt om å låse meg inne på rommet og krype under dyna med en varm kopp te. Dyna er nødvendig. Jeg kan ikke lukke vinduet mitt ordentlig og en kald vind kommer av og til på besøk. Jeg har talgelys i vinduet slik at jeg kan se når han kommer. Nå må jeg jo ut for å kjøpe julepresanger, men jeg har bestemt meg for å vente til helgen. I morgen går jeg bare ut for å få med meg undervisningen og for å snakke norsk. Jeg har ikke snakket norsk på over en uke. Jeg krysser fingrene for at vinden skal forsvinne slik at vi igjen får et ordentlig vintervær. Dette sure mellomværet klarer jeg meg uten.  

mandag 19. november 2007

Sutrebrev - eller kanskje ikke

For noen minutter siden begynte jeg på et sutrebrev om Moskva. Frustrerte tanker om livet mitt her i Moskva, men så streika word og alt forsvant fra pc-en. Det var kanskje like greit for det var ingen gose tanker. Bare masse negativt oppgulp om Moskva. Nå har frustasjonen min beveget seg fra Moskva til Word. Hvorfor streiker programmet.....jeg får ikke lagret og jeg får ikke åpnet eksisterende dokumenter...hva skal en da med Word.

Livet er ikke vanskelig, bare frustrerende. Jeg nynner ofte på sangen til Lars Lillo-Stenberg «Jeg vil ut...», omskrevet til «Jeg vil hjem...». Ikke fordi jeg har hjemlengsel, men fordi livet var lettere i Oslo. Der kan jeg gjøre med forstått, jeg vet hvor alt er og ikke minst så vet jeg hvordan ting fungerer. Her må jeg lære alt på nytt. Hvordan sier jeg det på russisk er gjennomgangssetningen. Hvor kan jeg kjøpe det og det...Jeg er så lei av å ikke bli forstått...jeg er lei av å gå og gå uten å komme noen vei. Her en kveld skulle jeg bare ta en liten kveldstur i nabolaget. Jeg endte opp med å gå en tre timer. Det er ca en cm på kartet. Jeg kan gå Oslo på tveers på tre timer. Alt er så stort og jeg føler meg veldig liten. Verden ville ha vært mye enklere å leve i hvis alle sankket norsk. Jeg lurer på hva jeg tenkte på da jeg bestemte meg for å lære russisk. Hvorfor fant jeg på å reise til Moskva? Det er kaldt her. Vinteren har kommet og vi har ofte kuldegrader. I dag er det f.eks -13 grader. Luften stinker av eksos.Inne lukter det svette, røyk, alkehol, parfyme. Sterket, inntrengende lukter. Av og til lukter det dritt i inngangen til sektoren min. Det er noen av vaktene som ikke vet hva såpe er for noe. Noen ganger kan det lukte godt her, men aldre hos vaktene. Jeg blir ofte kvalm når jeg går forbi dem. Oslo er en luktfri sone i forhold til Moskva.

Allikevel trives jeg her. Moskva er en herlig by, men jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi det er anderledes. Jeg begynner å bli kjent i byen og det føles godt. Det å mestre en storby gjør meg litt stolt over meg selv. Jeg overlever her selv om befolkningen snakker et rart språk. Jeg bryr meg ikke så mye om trafikken lengre, jeg går på rødt lys og banner når det kommer en bil. Politiet har forsvunnet fra gatebildet, vaktene har blitt usynlige. Jeg gidder nesten ikke å vise adgangskortet lengre. De fleste kjenner meg og vet hvor jeg bor. Vekterne i butikkene er irriterende, men hvorfor bry seg om dem. Så lenge jeg ikke stjeler vil de la meg være i fred. Det eneste jeg fremdeles irriterer meg over er vaktene på kafeene og fyrverkeriet. Nå smeller det ikke hver kveld lengre, men jeg legger alltid merke til det.

Jeg liker å gå tur her. Veien tar aldri slutt. Det er alltid nye områder å utforske. Jeg pleier å ta metoen til en stasjon for å gå til neste stasjon. Slik at jeg sette byen sammen uten å måtte ha samme startpunkt hver gang. Jeg bare håper at jeg ikke havner i feil strøk en dag. Jeg vet ikke hvor en helst ikke skal gå i Moskva. En dag skal jeg hoppe på bussen eller trikken. Jeg har ikke komt så langt enda. Det er alltid verre å ta buss enn metro. Når du tar bussen vet du aldri hvor du ender.

Jeg savner mandagspilsen med koret, men nå har jeg fredagspilsen med ambassaden istedenfor. Det er et godt alternativ. D enne fredagen var jeg der ikke. Jeg var på ballett på det store teateret også kalt Bolshoi. Vi så balletten The briht stream av D.Shostakovich (teksbehandleren jeg bruker nå godtar ikke russiske bokstaver).Uansett denne balletten er i dag en komedie, men den ble laget i sovjettiden og ble sett på som ren propaganda for kollektivbruket (tror jeg) - nå er jeg litt ute å kjøre men jeg tror det handler om at du blir så glad og så full av energi av å jobbe. Når du har fri har du bare lyst til å danse..... Balletten viser også en parodi på forholdet mellom mann og kone...Balletten var morsom og teateret, den nye senen var flott - inntrykket jeg sitter igjen med er vegg- og takmalertier, lysekroner, gipsarmatur . Jeg skulle gjerne ha sett den gamle senen, men den er under oppusning. Tilbake til fredagspilsen. Forrige gang var ikke Hege og Isak der. Jeg visste det på forhånd, men tenkte at nå må jeg tørre å gå på egen hånd. Det ble en flott kveld. Sansynligvis begynner de å bli vant til meg nå. Jeg endte opp på en irsk pub sammen med to av de yngre mennene fra ambassaden. De er på min alder, tror jeg. Dessverre måtte jeg gå tidelig dvs jeg måtte nå siste metro hjem. Ikke fordi jeg må ta siste metro hjem, men fordi jeg skulle til Suzdal dagen etterpå. Jeg hadde avtalt å møte Jim og Tiffany kl 5 på syv neste morgen. Tiffany ringte meg 5 på syv og lurte på hvor jeg var. Jeg lå og sov. ca 6 minutter senere etter en kattevask og tannpuss var jeg nede hos dem. Det var ingen gos start på turen til Suzdal. Jeg blir alltid bilsyk når jeg kjører på landsbygda i Russland. Veiene er så humpete. Manglende toalettbesøk og frokost for ikke å snakke om gryende hodepine, gjorde ikke turen bedre. Men jeg overlevde....Jeg skal skrive mer om Suzdal senere. Først må jeg få tak i noen bilder. Mitt kamera gikk tom for batteri. Jeg satt og lekte med det i bussen så da jeg kom fram fikk jeg bare tatt et par bilder. Noe må en jo gjøre for å glemme at en egentlig er bilsyk.

Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor jeg liker meg så godt her i Moskva. Det er bare slik det er. Dere skal derfor vite at når jeg klager så er det alltid med en undertone av kjærlighet til denne stygge-vakre byen .

torsdag 8. november 2007

Nå må jeg skrive om noe annet enn koret.

Jeg føler at jeg henger igjen i korsumpen slik at jeg ikke kommer videre med skrivingen. Nå er jeg jo dataingeniør og må jeg si medfødt med logiske evner. Alt i rett rekkefølge, til riktig tid osv, men en nå er det nok. Livet består av mer enn korturer. Nå er jeg lei av å skrive om koret. Sansynligvis vil dere ikke få høre mer om de. Jeg har bestemt meg for å slutte. De øver tre timer tre ganger i uken og det er bare alt for mye. Spesielt når jeg må synge i aspirant koret. Jeg føler med degradert...jeg er degradert. Da jeg spurte hvor lenge jeg måtte synge i andre klasse svarte de ikke lenge, bare litt tid....jeg har ikke tålmodighet til å vente på denne bare litt til. Det gjør litt vondt å måtte gi opp sangen. Sang er en viktig del av hverdagen min. Alle sier at det finnes jo andre kor, ja det gjør det, men en bruker ganske mange krefter på å begynne i et kor og jeg vet ikke om jeg orker det en gang til. Nå skal jeg iallefall ha en liten pause.

Hva har jeg så gjort denne perioden siden har ligget brakk. Tja..jeg har sovet, spist, stått opp, gått på skolen ....det er slik vi snakker i russisk timene.....Seriøst...jeg har vært på opera. Min andre opera, eller er det den første. Forrige gang så jeg Den glade enke og det er vel egentlig en operette. Vå så ... av ... skrevet av Puskin. Fyll inn det som passer. Det var ikke Spar dame. Jeg husker ikke navnet. Jeg er egentlig veldig dårlig på å huske titler og navn. Opraen handlet om to søstre, som bodde på landet med moren. De forelsket seg i hver sin mann. Den ene mannen, som er hovedpersonen i stykket (og navnet på selve historien) elsker ikke søsteren. Han vil ikke gifte seg og reiser vekk. Stor sorg, grining og fortvilelse hos søsteren. Familien feierer navndagen til en av søstrene og han som ikke elsker danser med den andre søsteren. Han som elsker henne blir veldig sjalu og oppfordrer til duell. Han, som ikke elsker noen (typisk player) dreper selfølgelig han andre. Mer sorg og grining. Årene går og søsteren, hun som ikke ble elsket, har giftet seg og flyttet til st. Petersburg. På en fest treffer hun igjen sin gammle flamme. Nå elsker han henne og hun elsker fremdeles han, men hun er gift med en annen. Hun er en lojal hustru. Mer grining...opera slutt....Unnskyld meg men er alle opraene bygger på like tynne historier....misforstå meg rett. Jeg elsker Pushkin. Men jeg synes at fortellingene hans gjør seg best i en bok...Musikken var bra og jeg hadde en flott kveld. Jeg hadde en billett tilovers og hadde bedt med meg Hege. Vi begynte kvelden med en besdre middag hjemme hos henne. De hadde vært på kjøttmarkedet og kjøpt ribbe. En dag skal jeg også gå på kjøttmarkedet om ikke for noe annet enn å glo. Når du f.eks ber om ribbe der slenger de hele grisen på bordet, slik at du kan velge hvilket stykke du vil ha. Her er det ingen problemer med å vite hvor kjøttet kommer fra...tilbake til opera kvelden. Hege fikk nå treffe de jeg studerer sammen med. Jeg tror hun synes det var en merkverdig opplevelse (kan en si det..). De hilste på henne, men viste ellers ingen interesse for henne. Hun kunne ha vært min skygge. Jeg må innrømme at jeg ble litt flau på de andres vegne. Etter operaen ble Camillo, østerrikeren, med på kafe og der traff vi Isak. Jeg tror de hadde en hyggelig tid sammen. De snakket iallefall sammen på wiener dialekt. Tilbake til operaen. Vi var på den nye operaen. En liten, men veldig vakker bygning. Rosetter og gips på veggene. Kunne vært en del av min leilighet. Det hadde vært noe....Billettene kostet bare 350 rubler, under 100kr. Dette var min første musikalske opplevelse her i Moskva. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke har vært på flere konserter. Utvalget er stort, og det er mulig å få tak i billige billetter. Jeg har ligget i dvale. For å rette på dette bestemte jeg meg for å gå på noen konserter på konservatoriet (ett av dem, det er sikker flere av de kjenner jeg Moskva rett...). I forrige uke var det skandinavisk musikkfestival der, sponset av ambassaden eller var det Hydro....Jeg leste programmet og bestemte meg for å gå på konsert lørdagskveld og mandag formiddag (det var nasjonaldagen deres på mandag og vi hadde fri.). For å russifisere hode mitt litt skulle jeg gå på en russisk konsert på søndagen. En ordentlig konsert helg. Hva skjedde.....jeg prøvde å kjøpe billetter fredag ettermiddag, men hun i kassen sa ett eller annet rasende fort og viftet meg vekk..ja,ja, tenkte jeg...jeg får prøve igjen i morgen. For å komme over nederlaget gikk jeg på fredagspilsen til ambassaden. Jeg hadde nok endt opp der uansett, det begynne å bli en vane. Stemningen var god da jeg kom. Astrid var der. Hun er admin. på ambassaden i Brussel, men mannen jobber på ambassaden i Moskva. De pendler.....nå ja. Vi ble enige om at neste gang hun kommer skal damene ( jeg er endel av de) gå på en bannja...type badstu men bare mye mer....Dette var et sidesprang og det kommer flere. Hege og Isak skulle møte en russisk venn senere og de inviterte Astrid m/mann + en gjest og meg på restaurang. Vi koste oss, spiste tapas og drakk rødvin. Astrid anbefalte meg å søke på en stilling i Brussel. Jeg skal gjøre det, men det er jo ikke sikkert at jeg får den. Hvis jeg får den kan det være at oppholdet mitt her blir på ett halvt år istedenfor ett...hvem vet..Dette var sidesprang nummer to. Etter middagen endte noen av oss hjemme hos Hege og Isak. Jeg kom meg ikke hjem før lørdag formiddag og krøyp da rett til sengs...jeg vil ikke fortelle mer om den natten..den er sensurert ....poenget er at jeg ikke fikk kjøpt billetter på lørdagen. Jeg sov meg igjennom konserten lørdag kveld og søndag formiddag, men jeg fikk med meg konserten mandag formiddag. Noen studenter fremførte verker av Grieg, Sibelius (er ikike han finsk eller er jeg helt på jordet...) samt noen svenske viser. Programmet er nederst på siden (for de som kan lese russisk). De sang Nystedt...det var så utrolig bra. Jeg satt der og sang for meg selv. Storkoste meg og fikk litt hjemlengsel. Konserten var gratis og det var derfor jeg ikke fikk kjøpt billetter på fredagen. Hun fortalte meg rett og slett at jeg bare kunne møte opp ved inngangen til konsertsalen før kl 1400. Det tok meg to døgn før jeg forstod det. Har er tipse til dere. Studentene på konservatoriet holder et høyt nivå og de har ofte gratis konserter. Bare møt opp og nyt musikken. Ett annet tips...ikke drikk russisk sjampange (er det slik det skrives) før du går inn for å høre en to timers lang opera. Operaen er vanligvis på tre timer, men vi var på kortversjonen. Det var jeg glad for. Det boblet i hele kroppen.....

Her er programmet:

К. НИЛЬСЕН (1865–1931)
Commotio для органа
Исполняет Марина ВОИНОВА

Из сборника Pie cantiones
(финская сокровищница средневековых песнопений, 1582)
Aetas Carmen для вокального ансамбля a cappella
Puer natus in Bethlehem для вокального ансамбля a cappella
Cedit hiems для вокального ансамбля a cappella
Jucundare для вокального ансамбля a cappella
Halleluja для хора и органа

Я. СИБЕЛИУС
Be still, my soul! для хора и органа

Исполняют:
BACH-CONSORT в составе:
Галина КНЫШ (сопрано),
Юлия МИККОНЕН (меццо-сопрано),
Андрей КРАСАВИН (тенор),
Антон ТУТНОВ (бас-баритон)
Партия органа — Марина ВОИНОВА

Э. ГРИГ
«Танец эльфов», соч. 12 №4
Вальс, соч. 38 №7
«Кобольд», соч. 71 №3
В переложении для квартета флейт
Святослава Голубенко

Исполняют:
Лауреат международного конкурса
Квартет флейт «СИРИНКС» в составе:
Святослав ГОЛУБЕНКО
Антон ПАИСОВ
Ирина СКУРАТОВА
Павел СТУДЕННИКОВ

Л. НОРМАН (1831–1885)
Мотет для хора и органа

Э. ГРИГ
Wie bist du doch schon, мотет для хора без сопровождения

К. НЮСТЕД (род. 1915)
Messa brevis для хора без сопровождения
Sing and rejoice для хора без сопровождения

В. СТЕНХАММАР (1871–1927)
I Seraillets Have для хора без сопровождения

Датская народная песня
Kærlighedsrosen («Самая прекрасная из роз»)
в обработке Й. Йерсилда

Шведские народные песни
Uti vår hage
Och jungfrun hon går i ringen

onsdag 7. november 2007

Noen bilder fra korturen - oppdatert


Stunt konsert i en liten russisk kirke.


Tja...det var i denne lille landsbyen de hadde konserten. Typisk russisk bussholdeplass??


Kirken de sang i...


Hotellet vi bodde på.


Slik så det ut inni...


..og slik....dette er et relativt nytt hotell.....


Annonse for konserten..


Min rom kamerat....


Flere korvenner..svenske..russisk kvinne..og tysker....de er alle veldig hyggelige....


Er det ikke vakkert. Byen er ikke noe særlig, men den ligger ved en flott innsjø. Jeg ville ha reist hit om sommeren for å bade.




Typisk boligområde.....men joda de har blokker og asfalterte veier her også, men det er ikke så morsomt å ta bilde av...


En typisk gate i en russisk småby....


Kirken...klosteret...eller var det internatt skole.......her ser dere et lite bilde av det kristne fellesskapet vi besøkte.....

Bildene under er fra museet. Her er det bare å gjette...hva er dette....






Biblioteket....


Slik ser det ut når 40 stk skal inn i et lite rom samtidig....


Her kommer sommerfuglene....


Det er flere av de...

Slutt på museet...


Gatebilde - tatt fra hotellet


Litt reklame...det var i denne bygningen de hadde den store konserten


Konsertbilder.

Typisk russisk korantrekk...jeg synes jeg ser GOKK stille i i disse draktene.
Mennene hadde faktisk smoking.....ikke dress...


De graver seg ned i notene..noen som kjenner seg igjen...sjekk bassene...


Eller var det et partimøte vi var på.....her kommer reklamen.....







Nå får jeg ikke lastet opp flere bilder..dette begynner å irritere meg....

torsdag 25. oktober 2007

Kortur – søndag

Jeg må skrive litt mer om lørdag kveld. Dette var første gangen jeg fikk kontakt med koret, vanligvis snakket jeg bare med Gustav og Sebastian. Menn, kvinner, gutter og jenter som ikke torde/ ville (velg selv) snakke med meg tidligere, tok kontakt og ikke minst jeg tok kontakt med de. Jeg kan jo skylde på vodkaen, men jeg tror også at det skyldtes fellesskapet vi hadde denne kvelden. Jeg sang med på sangene selv om jeg ikke kunne teksten, vi fleipet og lo. Vi drakk. Mine bohem venner (jeg husker ikke navnene deres) prøvde å lære oss noen russiske drikkeviser. Kommentaren til slutt var at selv om vi ikke snakker samme språk så forstår vi hverandre. Vi kan leke sammen. En skjønner om en liker personen eller ikke. Denne kvelden merket jeg godt respekten de yngre har for de eldre her i Russland. For ikke å snakke om omvendt. Da er det ikke snakk om respekt. Når en er sammen med russere merker en også forskjellen på kvinner og menn. Jeg merker at dirigenten behandler meg, som kvinne annerledes enn han behandler f.eks Gustav. Meg gidder han nesten ikke å hilse på og han snakker aldri med meg. Det siste kan skyldes språkbarrieren. Vi får se når min russisk utvikler seg. Denne kvelden rottet de eldre mennene seg sammen. De snakket ikke med noen andre, de var heller ikke med på festlighetene. Satt bare der som noen tause statuer. Det ville aldri skjedd i GOKK. Jeg spurte min rom kamerat hvorfor de ikke snakket med disse mennene og hennes svar var at hun ikke torde. Nå er hun veldig ung, kanskje 18-19 år. Men det er noe i det. Hvis en skal snakke til eldre så skal en iallfall snakke i høflig form. Jeg driter meg ut på dette hele tiden. Her er det vanlig å kalle oss kvinner, unge sådan, for du unge dame. Det irriterer meg fordi dette er veldig uhøflig i Norge. Jeg kan derfor forstå at noen blir irriterte når jeg er dus med de når de ikke er det med meg.

Søndag morgen. Frokost blir servert kl 9. Det er tidelig når en har festet kvelden før, selv når en slutter av ved midnatt. Dette er første gangen jeg spiser en typisk russisk frokost siden jeg kom til Moskva. Jeg har spist det før. Har jo vært på elvecruise og der spiste vi russisk frokost hver morgen. Den består av grøt, noen skiver med ost og te. Jeg liker ikke te om morgningen, så jeg gikk for å kjøpe kaffe. Da den var ferdig skulle vi dra. Jeg måtte derfor styrt drikke en varm kopp kaffe. Det var ingen god begynnelse på morningen. Jeg kjente fremdeles ikke til programmet for turen, vel nå hadde jeg jo opplevd lørdagen, så en kan vel si at jeg kjente til de planene. Men de er ikke viktige lengre. Vi kjørte buss, ut på tur igjen. Besøket denne gangen gikk til en internatskole drevet av kirken. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Stedet virket litt som et evangeliesenter. Skolen var for barn med problemer eller barn som ikke kunne bo hjemme. De barna som jobbet denne formiddagen, var alle kledd i uniform. Guttene hadde militær uniform. Jeg synes det er litt rart. Denne knytningen mellom kirke og militæret. Da vi spurte svarte de at det var for å lære disiplin. Sikkert sant det, men vi så et bilde der disse guttene 10-12 år gamle prøvde maskinpistoler. Vi tenkte det verste med en gang, men det kan jo være at de en gang var på besøk i en militærleir. Hvem vet. På denne skolen hadde de et relativt stort museum, spesielt når en tenker at det faktisk ligger litt usentralt. Det var et merkelig museum. Rom med gamle vevstoler, blandet med jordprøver og utstoppede dyr. Rom med malerier, ett med utstoppede insekter, sommerfugler, skjell og fisker. Rart å se utstoppede fisker. Et av rommene var fult av funn fra middelalderen, potteskår og glass. Vi lurte litt på hvorfor de hadde dette der. En gang var full av fotografier. Den likte jeg. Bildene var tatt av en dyktig fotograf. En annen gang bestod av drakter og utstyr fra kosmos sammenblandet med historieplakater om Skottland. Museet minnet litt om en gammel kjøphandel. En plass der de har litt av alt. Etter omvisningen som tok sin tid (prøv å stable ca 40 mennesker i små rom, kø både inn og ut også kalt kork), hadde koret en liten konsert. Dette er stunt konsert nummer to. Kvaliteten var synkende. Nå hadde de en fest bak seg samt en langvarig, og sikkert kjedelig for noen, museumstur. Nå traff ikke sopranene og tenorene de høye tonene. Vi, groupiene, gadd ikke å høre på denne konserten.

Etter middag gikk turen til konserthallen i byen. I følge min rom kamerat var denne bygningen nøyaktig lik konserthallen i hennes hjemby. Samme arkitektur, samme interiør. Til og med sceneteppet var det samme. Prøven er den verste jeg har hørt på lenge. Jeg sovnet, men det forteller vel mer om hvor trøtt jeg var. Jeg regner med at de andre var like trøtte. Jeg har ett filmopptak av oppvarmingen men jeg vet ikke om jeg vil legge den ut på nettet. Det er disse rettighetene da....men den er veldig morsom...kanskje den kommer....Vi var litt skeptiske til hvordan koret ville greie konserten, men de skjerpet seg. Konserten var ikke så ille, den var faktisk ganske god. Litt stram i formen, ingen leken konsertmester der, men jeg tror kanskje det er vanlig her i Russland. Det viste seg at konserten var sponset av Russlands største parti og det var en overraskelse. Etter noen undersøkelser viste det seg at hele korturen var sponset av dette partiet. Jeg likte og liker fremdeles ikke det. Jeg er ikke spesielt glad i dette partiet, men uansett så liker jeg ikke å bli sponset av et politisk parti. Uansett hvem det er. Var jeg på en kortur eller var det er politiskmøte......En representant fra partiet filmet konserten og han filmet publikum. Nå er jeg altså for alltid dokumentert som en støttespiller til dette partiet...eller er dette å dra den litt langt. Jeg må innrømme at jeg hadde veldig lyst til å snu ryggen til kamera da han filmet meg. Jeg regner med at dette var endel av valgkampen.

Hjemturen gikk på to timer, heldigvis, koret var gira etter konserten og de fortsatte å synge i bussen. I begynnelsen var det hyggelig, men etter to timer med russiske viser var jeg en smule lei. Typisk symptom på overdose. Vi, utlendingene begynte å synge engelske sanger.....det hjalp ikke...russerne bare fortsatte og fortsatte. Nå skal det nevnes at vi etter konserten hadde en liten piknik i bussen med matpakke og drikke; rødvin, hvitvin og vodka...jeg glemte saften....Det var slutten på denne turen. Nå må jeg stikke. Skal på korøvelse. Bilder kommer snart...

tirsdag 23. oktober 2007

Kortur til Переславль-Залесский

Da er det bare å lære seg de russiske bokstavene. Jeg skal hjelpe...П=p, p=r, c=s, л=l (som i Lene), B=v, ь sier at л skal uttales høyt. Hva blir det da..Pereslabl....Det er en by utenfor Moskva (selvfølgelig) som ligger på den kjente Golden Ring. Byen er en typisk russisk by, ikke så mye å si om den, men jeg skal legge ut noen bilder slik at dere kan få et lite inntrykk. Byen hadde en ting som jeg likte, den lå ved en innsjø og det var deilig å se litt rent vann etter å ha vært månder i Moskva.

Jeg viste veldig lite om turen på forhånd. I grunnen ingenting. På en øvelse samlet en ung dame (veldig vanlig ord i Russland) inn 1500 rubler. Jeg betalte og dermed var jeg påmeldt på turen. Vi var fire utlendinger som var med som tilskuere, type korenker. Oppmøte var kl 9:00 ved metro stasjonen вднх (prøv å utalle dette navnet...Hint..putt inn noen e-er). в=kjenner dere, д=d, н=n, х=eksisterer ikke på norsk (svelg en potet og prøv å si cha). Oppmøte var før 9, bussen skulle gå kl 9. Jeg satte meg inn i bussen, hilse høflig, snakket litt med Gustav (svensken, de er overalt) og fant meg et ledig sete. Er ikke dette spennende. Poenget er at bussen gikk kl 9:30. Vi kunne ha sovet litt lengre. For å rekke fram i tide måtte jeg stå opp kll 7. Det er tidelig på en lørdag spesielt når en har vært ute kvelden før. Vi kom nå oss avgårde. Det viste seg at bussen var for liten. Vanskelig dette med antall hoder og antall seter. Her viste russerene å være veldig høflige. Vi, utlendingene fikk alltid sitteplass. Klokken 9:35 begynte de å servere drikke. Saft, rødvin, vodka.....her kommer min første tabbe...nei, jeg drakk meg ikke full på vodka...jeg hadde glemt å ta med meg ett glass. Hvordan kunne jeg vite at det var en nødvendighet på russiske korturer. Et tips til GOKK når dere er i Polen, ta med plastglass...Jeg fikk smake litt rødvin av naboen. Det holdt for meg, Var ikke helt klar for alkehol en lørdag morgen. Vi sneglet oss avgårde i ca 10km i timen. Turen fram tok 4 timer, tilbake turen tok 2 timer. Dere skjønner sikkert at farten var ikke høy. Det var ikke pga de stående korsangerene...kø, kø, kø, Moskva er kjent for det. Hvis det skjer en bilulykke her må bilene bli stående til politiet kommer. Da blir det kø. Hva gjør en så når en sitter i kø. Stemningen på bussen var litt, hva skal jeg si, rolig. Alle var litt trøtte. Jeg ble en kikker. Hva gjør de i bilen i den andre filen...noen leste avisen, sndre strikket, spiste, snakket i mobilen, snakket sammen..stort sett det en gjør i en bilkø i Oslo. Jeg har et litt morsomt bilde fra denne snegleturen, jeg synes at det er morsomt. Først litt bakgrunnshistorie. Politiet kjører fremdeles i sine små firkanta Ladaer. Jeg bare elsker disse bilene. De er så søte. Tenkt dere en liten lada med blålys. Inni sitter tre store russiske politimenn. Det ser ut som om de har blitt stuet sammen i en boks. Jeg legger alltid merke til disse bilene. Nå kom det en kjørende mot oss med blålys, bak denne lille søte bilen kom det en stor millitær lastebil, etterfulgt av flere av samme type, en tanks på hjul (jeg vet ikke hva de heter), flere busser med soldater, enda flere lastebiler. Helt bak kommer enda en av disse søte små politibilene. Det så en smule komisk ut. Jeg kan skjønne at militæret trenger politibeskyttelse, men jeg tror jeg ville ha valgt noen andre politibiler enn ladaen. Det er jo bare å puffe de ut av veien..

Tilbake til korturen. Vi kom fram, ble innkvartert på rommene, jeg delte rom med to hyggelige alter..når jeg tenker meg om så var jeg nesten bare sammen med alter på hele turen..de er hyggelige disse altene. Vi spiste en heller dårlig lunsj, den var så dårlig at vi bestemte oss for å samle inn litt mer penger slik at vi kunne høyne standarden litt. Etter lunsj var det på ny ut på tur. Vi skulle til en liten landsby for å synge i en kirke. Det var da jeg ga koret kalle navnet stuntkoret AS. De kom, gikk inn i kiken og sang tre sanger, gikk igjen, reiste tilbake. Feridg med oppdrag. De sang ganske så bra tatt i betrakning at de hadde kjørt buss i flere timer, ikke varmet opp, druket rødvin, vodka....osv. Midt mellom disse to plassene, byen og landsbyen, kjørte vi forbi noen boder. Det er vanlig at disse bodene selger frukt og grønnsaker, men neida. Her solgte de teddybjørner. Store og mange teddybjørner, teddybjørnstoler. Det var bod etter bod med teddybjørner på begge sider av veien. Hvorfor selger de teddybjørner midt uti igensteder? De kan ikke ha mange kunder. Ellers består landsbygda, sett fra veien, utenfor Moskva av trær, trær, trær og noen åkrer bare avbrutt av små landsbyer, mer trær. Det er alt.

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi noen timers pause. Jeg hørte tallet åtte og regnet med at bussen ville kjøre til restauranten da. Nei da, kvart på åtte var tidspunktet. Det er ikke lett å få med seg alle detaljene. Nå må jeg lære klokken på russisk. I pausen var jeg sammen med Gustav (svensk), Sebastian (tysk) og Maria (tror jeg, russisk). Vi hadde en hyggelig stund på en liten italiensk kafe. Ja, de er internasjonale utenfor Moskva også.

Om kvelden hadde vi fest. Ordentlig korfest. Det var buffet med mange småretter. På bordet stod en kanne med saft, jeg vet ikke hvorfor den var der, rødvin, hvitvin og vodka. Gustav ville begynne med vodkaen, men fikk streng beskjed om at i Russland begynte en med det svake og jobbet seg oppover. Det svake var da vinen, saften ble ignorert. Vi hadde det kjempe morsomt. Sang og danset hele kvelden. Det var et danseband der av typen høyfjellsdanseband. Det var litt sært. De var på jobb og tok ikke hensyn til koret så det ble en liten konkuranse. Vi sang en sang, de spilte en sang, vi sang, de spilte osv...etterhvert ble vi ferdig med å synge og da overtok de. Det ble dans...kl 12 reiste dirigenten seg og sa at nå var festen over. Husk konserten imorgen. Alle gikk lydig tilbake til hotellet. Det er tydelig at han har autoritet. Denne kvelden tilbrakte jeg sammen med to av bohemene i koret. De er bare herlige. Mennesker som liker å leke, liker spontanitet. De fant alltid på en eller annen lek av typen teatersport. Det var morsomt.

Nå må jeg slutte. Har ikke mer batteri igjen. Søndag kommer snart...

torsdag 18. oktober 2007

Endelig litt om korturen...eller ikke...

Jeg har vært litt sløv de siste to ukene, hverdagen har kommet snikende og jeg har latt det skje. Det betyr å stå opp tidelig, gå på skolen i tre timer, gå hjem, lage mat, kjede seg i noen timer mens en lurer på hva en skal gjøre, gjøre lekser eller ikke, kanskje gå tur, gå til internett kafeen (men glemmer å skrive i bloggen), sitter på rommet for å vente på at en eller annen skal installere internett (jeg har fremdeles ikke internett..), han kom..så macen min...og gikk...., ikke helt, han ringte til en kamerat som skulle komme dagen etter, han kom aldri, dermed måtte jeg tilbringe to kvelder på mitt lille rom...ufrivillig...jeg ble så rastløs at dagen etter gikk jeg til sentrum, fra universitetet til Kreml tar det ca to timer å gå, det var en herlig tur (bortsett fra slutten da jeg måtte sluke mange liter med eksos), fantasien min løp løpsk fordi jeg traff bare svartkledde russiske menn, de ble alle omgjort til spioner (himmel..hvorfor skulle noen spionere på meg..snakk om å være sjølvsentrert(kan en si det!)), uansett min fantasi og jeg hadde en spennende tur, helt til jeg ble skremt av en statue da måtte jeg bare stoppe opp å le litt, min konklusjon på turen er at alle (hrm et fy ord i sosialantropologien) russiske menn har svarte vinterklær.

Ja, det var vinter her i noen dager, snø og gode greier. Vi frøys og frøys, timene ble avlyst pga manglende varme i klasserommet, det er vel som bilkaoset i Oslo første snødagen, alle vet at den kommer, men alle blir like overrasket hvert år. Snø, her! Uansett, jeg ble kald og hadde bare en tanke i hodet. Jeg må finne en pub og varme meg litt. Egentlig var jeg på vei til fredagspilsen, men jeg var litt usikker på om jeg ville gå fordi jeg hadde ingen avtaler og jeg viste ikke om jeg ville treffe noen kjente. Jeg så en pub, trodde jeg, og krysset gaten. Det er en type seksfelt vei så her krysser en gaten med hjertet i halsen. Det viste seg å være en gullsmed foretning forkledd som en irsk pub..Dermed måtte jeg fortsette å gå, jeg skal inrømme at jeg var litt sliten. Men Arabat var ikke så langt unna så jeg gikk dit. Fant fram uten å ha gått i dette området tidligere. Det er moro når retningssansen virker. Selv om jeg av og til glemmer at moskva er bygd i sirkler. Jeg gikk inn på Mac kafe og fikk meg en varm kopp kafe. Yepp, det er Mac Donalds...Deretter gikke turen til puben. Dette begynner å ligne på russisk timene. Hva gjorde du i går, Hildegunn? Jeg var der, etterpå gjorde jeg det.....På puben var det ingen jeg kjente godt, men en av vaktene ved ambassaden kejnte meg igjen så det gikk greit. Jeg fikk lov til å sitte ned. Etter en stund kom Isak og Hege og vi tre endte opp på en fransk restaurant sammen med to av deres russiske venner. Nei, jeg drakk ikke vodka og jeg reiste hjem med metroen. Uansett det var en veldig hyggelig fredag og selv om vi ikke drakk vodka så drakk vi det som en pleier å drikke på en fransk restaurant. Jeg var med andre ord litt sliten på lørdagen. Lørdag kveld hadde jeg avtalt å gå ut med en av jentene i gruppa. Til slutt var vi en amerikaner, en finne, to svensker (ikke de som ikke kunne bestemme seg, det kryr av svensker her..), en fra Kasakstan og meg. Vi skulle til en nattklubb som heter propaganda, men vi kom ikke inn. Eller han fra Kasakstan kom ikke inn. Så lenge du er utlending og snakker engelsk og ikke er asiatisk og ikke afrikansk kommer en inn overalt. Det er utrolig mye rasisme her i Moskva. Vi endte til slutt på et diskotek som heter Bestemor. Jeg må inrømme at det er lenge siden jeg har vært på diskotek av denne typen. Det var et rom der alle hoppet opp og ned tett inntil hverandre. Etter en time var jeg temmelig lei, men jeg ville ikke oppføre meg som en sur gammel dame så jeg ble til de andre ville hjem. Da var kl tre om natta. Jeg er mer glad i disse stedene der de har flere rom du kan vandre mellom, rom med ulik type musikk. Søndagen oppholdt jeg meg frivillig på rommet. Denne helgen skal jeg ta det med ro. Dette har ingenting med korturen å gjøre, men av og til må en bare skrive ned det som kommer ut av fingene.

Hva annet har jeg gjort disse ukene....vi har fritert mars bars...sjokolade..jeg opplevde det som et typisk student prosjekt satt igang av guttene i gruppa, jeg hadde aldri kommet på å gjøre dette selv og jeg kommer nok aldri til å gjøre det igjen..det var litt for søtt for meg..vi prøvde å drikke litt øl til men da fikk vi kjeft av vakten..det er ikke lov å drikke alkehol offentlig på universitetsområdet...bare på rommet..det er som å gå tilbake til ungdommen...da jeg kom tilbake fra korturen, kl 24:15 fikk jeg kjeft fordi jeg kom etter stengetid...merkelignok får vi ikke kjeft da vi kom forseint på lørdagsnatta...det er litt som å være 16 år igjen..

I går bestemte vi oss for å dra ned til markedet, som ligger to metrostasjoner fra universitetet. Målet var å kjøpe noen varme klær. Turen begynte dårlig, jeg måtte vente en time på guttene før de var klare. Vanligvis ville det ha vært helt greit, men markedene stenger i 3-4 tiden. Vi hadde derfor dårlig tid. Da vi skulle gå ut av metroen valgte vi feil utgang så vi måtte gå ca 15 min før vi kom til markedet. Der ble vi møtt av politi, sivilforsvaret (eller hva det nå heter her i Russland) og militæret. Merkedet ligger rett ved siden av en stadion og i går spilte Russland mot England der. For å komme inn måtte vi ha billett. Mens vi stod der og grublet over hva vi skelle gjøre ble vi kontaktet av en russer, jeg tror han ville selge oss billetter til kampen. Vi ville ikke ha, men vi spurte om veien til markedet. Han forklarte at vi måtte gå lengre til venstre. Vi la avgårde, forbi vakter og mengder av militære. Gruppe etter gruppe med unge menn i uniform kom mot oss. Alle glodde på oss, men ingen stoppet oss. Vi valgte å være stille slik at de ikke skulle ta oss for å være engelskmenn. Dette var faktisk en morsom opplevelse. Vi vandret rett inn i leiren deres, som for anledningen var plassert på fortauet. Der satt de og spiste mens vi vandret mellom utstyret deres. Det er lenge siden jeg har følt meg så beglodd. Jeg merker at jeg begynner å miste norsken, vet ikke hvordan ord skal staves lengre. Det var en digresjon. Vi fant en inngang, gikk forbi alle vaktene og plutsxelig var vi inne på stadionområdet. Jeg må le av det russiske vaktholdet. Det krydde av vakter og vi ble stoppet ved en port, mens en annen port var helt åpen. Kanskje de trodde at ingen ville vandre gjennom leiren deres....Nå, ja, markedet var stenkt selvfølgelig. De ventet innrykk av 30000 mennesker. Vi gikk hjem, jeg klarte å overtale guttene til å gå opp åsen istedenfor å gå tilbake til metroen. Det tok ca 30 min. Jeg synes ikke at det er særlig langt, men vi måtte klatre opp en bratt ås så det var litt slitsomt. God trening. Det er foresten veldig vakkert i dette området rundt spurvehøyden. Utsikten på toppen er verdt en liten klatretur. Nå ser jeg denne utsikten hver dag fra universitetet, men jeg blir aldri lei den. Anbefales på det sterkeste.

Her er en annen anbefaling..tror jeg..I julen får jeg besøk av Mariann (min søster), Arthur (min svoger) og Mikael (hans sønn) og istedenfor å betale ca 1500 kr pr.pers pr.natt for et hotellrom leier vi en leilighet i sentrum. Vi har valgt å leie en 3-roms leilighet som ligger veldig sentralt. Den er derfor litt dyr, men allikevel mye billigere enn hotell. Vi betaler ca 1400 kr per natt for loeiligheten. Dermed sparer vi 3*1500 kr per natt. Det finnes billigere leiligheter..Avisen Moscow times har endel linker til firmaer som har korttidsutleie av leiligheter.

Fritering av sjokolade...:


tirsdag 9. oktober 2007

Båttur på Themsen

en elv er en elv, denne er med svinger og heter vel egentlig Moskva elven. Det er lenge siden vi var på denne turen, mer enn en uke. Det var på den tiden vi hadde sol og 23 varmegrader. Nå har vi regn og jeg vet ikke helt men jeg tror det er ca 13 grader ute. Uansett vi har hatt en fantastisk høst og vi (Guttene jeg kjenner og jeg) bestemte oss for å ta en liten båttur fredagkveld. Det går mange båter på elven her. Vi valgte en rutebåt med en bar. I min naivitet trodde jeg at dette var et vorspeil til en kveld på byen, men guttene skuffet meg. De ville hjem igjen. Ville ikke ha bakrus dagen etterpå. Det er den tynneste forklaringen jeg har hørt på lenge. Først nå en uke etterpå har jeg forstått retretten. Vi hadde med oss en 17-åring......Turen ble fin den og grunnen til at jeg i det hele tatt skriver er for å ha et påskudd til å legge ut noen bilder. Dessuten har jeg hatt historien i hodet mitt i hele uken. Jeg bare må få den ut....

Her kommer den. Historien handler ikke om båtturen, men om hvordan to gutter kan ødelegge en fin kveld. Vi hadde som sagt en fin båttur. Franskmannen dro på privatfest, jeg sa at jeg ville på byen og at jeg ville kontakte noen nordmenn hvis ingen av de andre ville være med (jeg går ikke ut alene her i Moskva), selvfølgelig fikk jeg ikke kontakt med noen av nordmennene eller de jeg fikk kontakt med skulle ikke ut denne kvelden, dermed måtte jeg følge med gutta. Vi ble enige om å spise før vi reiste hjem. For å spare en metrobilett (koster ca en krone) ville gutta spise der båten gikk i land. Greit nok det, bortsett fra at vi landet litt utenfor sentrum i et område vi ikke kjente. Vi var alle veldig sultne. Engelskmannen og jeg kjøpte hver vår Samosa i en kiosk. De andre ville finne et sted de kunne sitte ned. Det ville vi også...Vi gikk først til høyre......fant en avdeling av en typisk billig russisk restaurant. De to svenske gutten ville ikke gå inn ditt. De likte ikke bildene på reklameplakaten og de syntes det var for dyrt. Jeg glemmer av og til at jeg har bedre økonomi enn disse 20-åringene. Vi gikk tilbake igjen, forbi metroen, inn en sidegate. Der fant vi flere russiske utesteder, men svenskene ville ikke spise der fordi menyen var bare på russisk. Ingen kommentar. De ville dra tilbake til universitetet fordi der har de mange matboder. Greit nok. Da vi kom til universitetet kjøpte engelskmannen og jeg mer mat. Svenskene ville ikke fordi de trodde ikke de ville bli mette av maten..Hva skal en si...Det endte med at vi gikk tilbake til studenthjemmet. Jeg gikk på mitt rom full av frustrasjon, mens svenskene lagde mat på kjøkkenet. Jeg fikk noen av mine illusjoner om menn knust denne kvelden. Tidligere har min oppfatning av menn vært denne: jeg er sulten, der selger de mat, jeg kjøper litt mat og spiser. Jeg trodde at det bare var jenter som var så vinglete, meg selv inkludert (pluss noen andre jeg kjenner som jeg ikke skal nevne med navn men som jeg vet leser denne bloggen). Etter denne kvelden har mitt forhold til disse guttene blitt en smule dårligere. Den ene svensken snakker jeg neste aldri med lengre, men det gjør egentlig ingenting. Han er bare 17 år og har ikke modnet helt. Han trenger noen flere år i drivhuset. Det positive er at jeg har fått bedre kontakt med jentene i gruppa. Det er kanskje en likevekt her. Noen venner forsvinner mens noen kommer til. Franskmannen har reist hjem...

Her kommer bildene (dere slipper nå å vende på hodet...jeg har utvidet min iphoto kompetanse):

Her er jeg sammen med en amerikaner (som jeg ikke husker navnet på), Nikolay (franskmannen) og Jim (engelskmannen)


Her ser dere også de to svenskene. Den ukjente mannen med ryggen til er Camillo fra Østerrike.



Muren rundt Kreml sett fra elven..

Neste innlegg vil handle om min første kortur...jeg kan bare røpe at vin, vodka, sang og dans sakper fellesskap uansett språk og nasjonalitet. En ting til. Jeg fikk post i dag fra Norge. Dere kan tro jeg ble glad. Min søster har sendt meg klansropet (for uinnvidde så er det medlemsbladet til Klanen). Nå skal jeg bruke resten av kvelden med å kose meg med å lese norsk...

søndag 30. september 2007

Nye korøvelser..

Jeg er bare nødt til å skrive litt mer om koret. Har jeg fortalt om dirigenten? Han er en sjarmerende mann i 50-årene og jeg må innrømme at jeg er litt betatt. Det er noe med holdningen hans. Han kommer feiende inn i rommet med sin dirigentstol og dirigentstav. Stolen er av den typen som tennisdommere bruker, slik at han sitter høyt hevet over oss alle. Der sitter han og veiver med staven eller slår takten klikk, klikk, klikk. Paz, dba, tru, paz, dba, tru. Det jeg liker med han er at han tydeligvis vet hva han holder på med. Jeg merker at han lytter på hva vi lirer av oss. Det jeg ikke liker er at han tillater litt for mye fra oss sangere. Enten er jeg veldig kritisk eller kanskje godt oppdratt av GOKK. Jeg reagerer iallefall kraftig på oppførselen til enkelte sangere. Alt er liksom tillatt her. Snakk når du vil, kom gjerne for seint (kanskje ikke så rart når dirigenten også har en tendens til å komme ca 15 min for seint), syng så høyt du vil. Av og til føles det å være i en konkuranse om å synge høyest. Koret er flinke i mezzoforte og forte, men kjenner knapt til piano. Helt som GOKK vil nok mange tenke, men der er jeg uenig. Vi kan hvis vi må. Jeg skal ikke være for bastant. Tross alt har jeg bare vært med i koret i to uker. Etter forrige øvelse gikk jeg skuffet og frustrert hjem. På tirsdag skal koret være med på en konsert på konservatoriet. De skal synge Bethovens 9. sym. Jeg har selfølgelig ikke hatt tid til å lære den og jeg har heller ikke lyst til å stunt synge verket. Dermed havnet jeg i nybegynner gruppen igjen. Det er en lidelse. En ting er at det er kjedelig, men det er også utrolig frustrerende. Jeg strever med å synge rent i denne gruppen. Det er så mange dissharmonier. Denne gangen satt jeg i tillegg ved siden av en ny sopran som har en flott stemme (som hun selfølgelig bruker til å synge forte der det skal være piano), men hun synger med vibrator på stemmen. Jeg trodde jeg skulle bli sprø. Vibrator er det verste jeg vet. Da er det bedre med de som strever med å treffen tonene. Denne gangen var jeg så frustrert at jeg faktisk lurer på om jeg skal begynne i et nytt kor. Jeg holder på å sette opp de positive sidene opp mot de negative. Det er en stor fordel at jeg bare har 5 min til øvelsen, jeg liker dirigenten og ikke minst så er det mange hyggelige sangere i koret. Selv om det nok ikke høres slik ut. Jeg skal ikke gi opp, men jeg kommer heller ikke til å fortsette hvis øvelsene ikke bedrer seg. Jeg vil gå syngende hjem fra en øvelse, ikke frustrert og sur. Vi får se imorgen.

Foresten, til helgen skal vi på korturne til en by utenfor Moskva. Jeg har meldt meg på, men regner med at jeg blir tilskuer. Det blir uansett en flott mulighet til å få oppleve en annen by enn Moskva. Forhåpentligvis blir jeg litt bedre kjent med noen av sangerne. De har like store problemer med å snakke med meg som jeg har med dem, men nå har jeg begynt. Jeg stotrer i vei. Må bare finne de russiske verbene. Det er vanskelig å snakke uten verb. For ikke å snakke om alle disse små ordene vi bruker som noen, noe, begge, kanskje osv.

I dag går adgangskortet mitt til studenthjemmet ut. Dette resulterte i en utflykt til nok et administrasjonskontor på universitetet. Jeg var veldig skeptisk og var forberedt på at dette ville ta lang tid. Riktig nok var det kø da vi kom, men vi ventet bare i ca 20 min. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en veldig sliten, middelaldrende kvinne. Hun så ut som en oppvridd vaskeklut og hun beveget ikke på noen muskler i ansiktet sitt i løpet av mitt besøk. Men damen var effektiv. Hun mumlet ett eller annet da jeg spurte om et nytt adgangskort, tastet inn ett eller annet på pcen og satte igang med å lage et nytt kort til meg. Fem minutter senere var jeg eier av et nytt adgangskort. Det er tydeligvis ikke alle i Russland som oppererer med mentaliteten kanskje i morgen eller dagen etter imorgen. Det viser vel også at en her ikke automatisk skal koble effektivitet mot det å være hyggelig. Ikke kan en gjøre det motsatte heller. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å forstå russere. Kanskje jeg skal la være å forsøke, bare ta de som de er. Like forskjellige som oss alle andre.

søndag 23. september 2007

Jeg har vært på korøvelse og fotballkamp. Livet begynner å normalisere seg.

En måned uten kor og fotball, to av mine lidenskaper føles som en lang hvit tørkeperiode med vann og kafe. På en uke har jeg vært på min første korøvelse, drukket meg rimelig full på vodka sammen med forhåpentligvis nye lekekamerater fra den norske ambasaden og jeg har vært på fotballkamp. I dag var vi en gjeng fra universitetet som så Lokmotiv-Sparta. Det var nesten som å være på ullevål. Bortsett fra at der sender vi ikke opp bluss hver gang det blir mål. Vi spiller heller ikke av lyden av en togfløyte etter hvert hjemmemål. Lokomotiv er opprinnelig laget for jernbanearbeidere. Dermed tut-tut for hver tenkelig anledning. Resultatet ble 4-3 eller var det 3-4. Administrasjonen på stadioen klarte ikke helt å følge med på hvilket lag som fikk mål. Lokomotiv vant. Nok om det. En mer russisk opplevelse var selve inngangen til stadioen. Fra metroen blir en sluset gjennom koridorer av soldater. Deretter må en gjennom en sikkerhetsjekk. Der de ser på biletten og sjekker evt bagger. De sjekker ikke kvinner. Deretter måtte vi gå rundt hele stadioen for å komme til vår inngang. Den andre veien var forbeholdt VIPer. Da vi endelig kom fram og igjen måtte gjennom en sikkerhetssjekk ble vi nektet adgang. Vi hadde feil type billetter. Våres var kjøpt via internett og hentet på en sjappe i byen. Derfor var de ikke på orginalpapir. Vi måtte gå tilbake rundt hele stadioen, ut gjennom alle sikkerhetssjekkene for å bytte billettene i kassen. Merkelig nok fikk vi byttet dem uten problemer, men vi måtte stille oss i kø igjen og gå tilbake gjennom alle sikkerhetssjekkene. Det tok oss ca en time å komme inn på stadioen. Så nå vet dere at billetter som ikke er kjøpt på stadioen må byttes inn i kassa før en går inn. Mottoet er fremdeles hvorfor gjøre det enkelt når en kan gjøre det vanskelig. Det ville ha vært for enkelt.

Min første korøvelse gikk derimot uten noen store problemer. Jeg hadde problemer med å finne kulturhuset på universitetet, og hadde noen runder runt på området før jeg så en harpe inne på et rom. Det var inngangen til musikkverdenen på MGO. På min leting fant jeg både treningsstudioet og svømmehallen, så turen var ikke helt bortkastet. For meg var det helt utrolig å komme inn på musikkavdelingen. Heldigvis hadde koret klistrert opp lapper med piler slik at det var enkelt å finne fram. Hele avdelingen er en labyrint av rom og saler. Musikk høres fra alle kanter. Jeg gikk der med et stort glis i fjeset. Nå vet jeg hvordan det er å være ny i et kor. Skal en gå inn, hvem er det bak pianoet, er det dirigenten, må jeg prøvesynge, skal jeg spørre han som sitter der eller skal jeg spørre han i koridoren. Lurer på om noen snakker engelsk. Jeg fikk kontakt med han i koridoren, en sjarmerende tenor. Han tok meg med til dirigenten, som har sitt eget kontor. Hilse, hilse, jeg er student her, fra Norge bla, bla. Jaha, sier dirigenten. Jeg har fått epost fra deg. Min tanke er da hvorfor har du ikke svart på den....men jeg er jo høflig så jeg bare sier ja det stemmer. Dirigenten snakker bare russisk så en annen tenor med engelsk kunnskaper blir tilkalt. Etter et kort intervju og en liten advarsel om at de nesten bare synger på russisk begynte min prøvesynging. Det var skala opp og skala ned. Raskt, sakte, stakata, legato. Opp og ned. Dommen ble andre sopran. Vi ble tatt med inn til koret og presentert. En bass som begynte samtidig med meg, tok en Morten. God dag alle sammen. Jeg, vel jeg sa hallo og hilste på andra sopranen. Det var bare en der på det tidspunktet. Resten kom litt etter litt. Ikke mye disiplin der i gården. Når en snakker om disiplin, hva er det med tenorer. Bassene øvde-tenorene snakket, altene øvde-tenorene snakket, sopranene øvde-tenorene snakket og endelig ble dirigenten sint og snakket til tenorene. Men tenorene hørte ikke etter fordi de var opptatt med å snakke.....

Jeg må si noe om nivået på koret, men ikke oppfatt det som klaging. Jeg er fornøye med å få lov til å lære mange russiske sanger. Men...sukk..jeg tror ikke at jeg stemmemessig kommer til å heve meg dette året. Det er mange gode sangere i koret, men det er også sangere som ikke klarer å treffe en tone. Jeg trodde en periode at jeg var kommet til koret "Alle kan synge" uten at det er meningen å kritisere det koret. De nye bassene klarte ikke å ta en tone fra piano. Hjelpedirigenten måtte ta tak i tonen han sang og lede han nedover i en skala. Jeg er imponert over at han begynner å synge i et kor, men det er ikke helt det jeg er vant til fra Oslo. Nå er jeg veldig spent på hvordan fortsettelsen vil bli. Om det å få synge er nok for meg eller om jeg kommer til å leite etter et nytt kor. Jeg vet at noen fra ambasaden synger i et annet kor. Uansett så var det morsomt å kunne slå til med andre stemmen på Bogoroditse Devo av R. på første korøvelse. En ting har jeg oppdaget. Lene har lært meg å lytte på de andre stemmene. Her får vi stort sett bare utdelt noter for vår egen stemme og jeg opplever det som utrolig frustrerende å ikke kunne følge med på de andre stemmene. Jeg opplever det som vanskeligere å bare se min stemme fordi jeg har ingenting annet å orientere meg rundt. På noten står det f.eks 4 takter pause, men hva skjer i den pausen.....Jeg opplever det som litt rart.

Jeg tror ikke at jeg skal skrive om min utekveld med de andre nordmennene nå, men jeg kan si at det var veldig hyggelig. To flotte mennesker Hege og Isak har introdusert meg til noen av de andre nordmennene. Jeg er Bente evig takknemlig for å ha introdusert meg for Hege. Det var deilig å snakke norsk igjen. Jeg var begynt å tenke på svensk og det er ikke bra.

Hilsen Hildegunn
Jeg må legge ved noen bilder fra fotballkampen.


Hva gjør et lokmotiv på en fotballstadion...sansynligvis mer logisk enn kjøpesenteret på Ullevål..





Her bytter vi billetter....





Her blir det mål til Sparta.



Ikke lett å vite hvem som skårer mål hele tiden.....



søndag 16. september 2007

Sigtseeing....

Det er litt underlig å skrive blogg. Hva skal jeg skrive om? Det er jo ikke alt som er beregnet for andre, så det er jo ingen dagbok. Vil dere vite alt jeg gjør? Jeg håper ikke det. Jeg tror jeg vil fortsette å skrive om hvordan jeg opplever Russland og da spesielt Moskva. Det mest private beholder jeg for meg selv eller kanskje det havner i en epost. Tema denne gang blir da sigtseeing.

Det er litt stressende. Jeg har følelsen av at jeg må se alt i Moskva på en gang. Det er så mange gater å gå i og så mange flotte plassser å besøke. Jeg begynte derfor med Ikea. Det er ikke helt sant. Jeg har vært i Kreml og på gravlunden ( som jeg ikke husker navnet på) der mange berømtheter (kan en si det) er gravlagt. Ikea er det mest spekatulære. Ikke innholdsmessig eller utsendemessig. Det er bare til å ta en tur til Furuset så har du sett Ikea i Moskva. Alle tre. Det ekstreme er å komme til Ikea fordi det ligger utenfor metroen. Min første tur ut i forstedene og min største triumf hittil. Det går gratis busser fra en metro stasjon, men da måtte jeg ha reist inn til byen for så å reise ut igjen i en annen retning. Jeg hadde fått tips om å ta metroen to stasjoner fra universitetet og fortsette videre med minibuss. Utfordringen da var å finne rett minibuss og rett utgang fra metroen. Jeg hadde ingen formening om hvor Ikea var i forhold til metroen. Da må man bare følge instinktet. Jeg gikk rett på minibussen. Kan tro jeg var kry. Hvilken magefølelse. Verre var det da jeg skulle hjem da måtte jeg gå rundt hele Ikea samt et gedigent kjøpesenter, før jeg fant rett holdeplass. Jeg vet ikke hva en skal si til det. Uflaks. Det var foresten rart å være inne i Ikea. Det er nøyaktig likt Ikea i Norge. Til og med avdelingene kommer i rett rekkefølge. Varene er de samme. Jeg kunne ha kjøpt samme sengetøy, som jeg har hjemme.

Jeg må skrive litt om de andre plassene jeg har vært. Kreml er Kreml. Må oppleves, mer har jeg ikke å si om det. Gravlunden var en opplevelse jeg kommer til å huske. Jeg besøkte den sammen med Johan og Jim. Den var så anderledes enn gravlundene vi har i Norge. Mer rufsete, men mye mer sjarmerende. Gravstøttene var ikke bare noen steiner med inngraverte navn. Noen var med bilder, mens andre var store statuer. Alle viste litt om hvilken person som var gravlagt der. Jeg har blitt litt smittet av min russsik lærer i Norge, Zoia. Nå har jeg blitt interisert i russisk litteratur. Å få se gravene til noen av de kjente forfatterne i Russland var spesielt. Etter en studn begynte snakke om våre egne graver. Et tema, som bare måtte komme opp mens vi vandret rundt blant gravene. Hvordan ville vi ha vår grav. Tenk å få lagd en statue av selg selv og hatt den som gravsten. Hvilken årsklassen skulle en da ha valgt. Det ville ha vært rart å ha en statue av en flott 40-åring hvis en døde som 80. Samtidig frister det ikke å få laget en statue av meg selv som en åttiåring. Med masse rynker og åreknuter.

Her er noen av gravstenene vi så på gravlunden.





En liten bilde serie...

Jeg bare må vise dere noen bilder fra rommet mitt. I dag har jeg vasket den verste veggen, så det som på bildene viser gule skitt renner er nå lyse fine vegger.










Som dere ser vet jeg ikke helt hvordan jeg kan snu bilde. Litt pinlig når en vet hvilket yrke jeg har.




Nei, det renner ikke vannrett.....












Det fine er utsikten over byen. Her er er et bilde tatt fra toppen av MGU.