Nye korøvelser..

Jeg er bare nødt til å skrive litt mer om koret. Har jeg fortalt om dirigenten? Han er en sjarmerende mann i 50-årene og jeg må innrømme at jeg er litt betatt. Det er noe med holdningen hans. Han kommer feiende inn i rommet med sin dirigentstol og dirigentstav. Stolen er av den typen som tennisdommere bruker, slik at han sitter høyt hevet over oss alle. Der sitter han og veiver med staven eller slår takten klikk, klikk, klikk. Paz, dba, tru, paz, dba, tru. Det jeg liker med han er at han tydeligvis vet hva han holder på med. Jeg merker at han lytter på hva vi lirer av oss. Det jeg ikke liker er at han tillater litt for mye fra oss sangere. Enten er jeg veldig kritisk eller kanskje godt oppdratt av GOKK. Jeg reagerer iallefall kraftig på oppførselen til enkelte sangere. Alt er liksom tillatt her. Snakk når du vil, kom gjerne for seint (kanskje ikke så rart når dirigenten også har en tendens til å komme ca 15 min for seint), syng så høyt du vil. Av og til føles det å være i en konkuranse om å synge høyest. Koret er flinke i mezzoforte og forte, men kjenner knapt til piano. Helt som GOKK vil nok mange tenke, men der er jeg uenig. Vi kan hvis vi må. Jeg skal ikke være for bastant. Tross alt har jeg bare vært med i koret i to uker. Etter forrige øvelse gikk jeg skuffet og frustrert hjem. På tirsdag skal koret være med på en konsert på konservatoriet. De skal synge Bethovens 9. sym. Jeg har selfølgelig ikke hatt tid til å lære den og jeg har heller ikke lyst til å stunt synge verket. Dermed havnet jeg i nybegynner gruppen igjen. Det er en lidelse. En ting er at det er kjedelig, men det er også utrolig frustrerende. Jeg strever med å synge rent i denne gruppen. Det er så mange dissharmonier. Denne gangen satt jeg i tillegg ved siden av en ny sopran som har en flott stemme (som hun selfølgelig bruker til å synge forte der det skal være piano), men hun synger med vibrator på stemmen. Jeg trodde jeg skulle bli sprø. Vibrator er det verste jeg vet. Da er det bedre med de som strever med å treffen tonene. Denne gangen var jeg så frustrert at jeg faktisk lurer på om jeg skal begynne i et nytt kor. Jeg holder på å sette opp de positive sidene opp mot de negative. Det er en stor fordel at jeg bare har 5 min til øvelsen, jeg liker dirigenten og ikke minst så er det mange hyggelige sangere i koret. Selv om det nok ikke høres slik ut. Jeg skal ikke gi opp, men jeg kommer heller ikke til å fortsette hvis øvelsene ikke bedrer seg. Jeg vil gå syngende hjem fra en øvelse, ikke frustrert og sur. Vi får se imorgen.

Foresten, til helgen skal vi på korturne til en by utenfor Moskva. Jeg har meldt meg på, men regner med at jeg blir tilskuer. Det blir uansett en flott mulighet til å få oppleve en annen by enn Moskva. Forhåpentligvis blir jeg litt bedre kjent med noen av sangerne. De har like store problemer med å snakke med meg som jeg har med dem, men nå har jeg begynt. Jeg stotrer i vei. Må bare finne de russiske verbene. Det er vanskelig å snakke uten verb. For ikke å snakke om alle disse små ordene vi bruker som noen, noe, begge, kanskje osv.

I dag går adgangskortet mitt til studenthjemmet ut. Dette resulterte i en utflykt til nok et administrasjonskontor på universitetet. Jeg var veldig skeptisk og var forberedt på at dette ville ta lang tid. Riktig nok var det kø da vi kom, men vi ventet bare i ca 20 min. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en veldig sliten, middelaldrende kvinne. Hun så ut som en oppvridd vaskeklut og hun beveget ikke på noen muskler i ansiktet sitt i løpet av mitt besøk. Men damen var effektiv. Hun mumlet ett eller annet da jeg spurte om et nytt adgangskort, tastet inn ett eller annet på pcen og satte igang med å lage et nytt kort til meg. Fem minutter senere var jeg eier av et nytt adgangskort. Det er tydeligvis ikke alle i Russland som oppererer med mentaliteten kanskje i morgen eller dagen etter imorgen. Det viser vel også at en her ikke automatisk skal koble effektivitet mot det å være hyggelig. Ikke kan en gjøre det motsatte heller. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å forstå russere. Kanskje jeg skal la være å forsøke, bare ta de som de er. Like forskjellige som oss alle andre.