Sutrebrev - eller kanskje ikke

For noen minutter siden begynte jeg på et sutrebrev om Moskva. Frustrerte tanker om livet mitt her i Moskva, men så streika word og alt forsvant fra pc-en. Det var kanskje like greit for det var ingen gose tanker. Bare masse negativt oppgulp om Moskva. Nå har frustasjonen min beveget seg fra Moskva til Word. Hvorfor streiker programmet.....jeg får ikke lagret og jeg får ikke åpnet eksisterende dokumenter...hva skal en da med Word.

Livet er ikke vanskelig, bare frustrerende. Jeg nynner ofte på sangen til Lars Lillo-Stenberg «Jeg vil ut...», omskrevet til «Jeg vil hjem...». Ikke fordi jeg har hjemlengsel, men fordi livet var lettere i Oslo. Der kan jeg gjøre med forstått, jeg vet hvor alt er og ikke minst så vet jeg hvordan ting fungerer. Her må jeg lære alt på nytt. Hvordan sier jeg det på russisk er gjennomgangssetningen. Hvor kan jeg kjøpe det og det...Jeg er så lei av å ikke bli forstått...jeg er lei av å gå og gå uten å komme noen vei. Her en kveld skulle jeg bare ta en liten kveldstur i nabolaget. Jeg endte opp med å gå en tre timer. Det er ca en cm på kartet. Jeg kan gå Oslo på tveers på tre timer. Alt er så stort og jeg føler meg veldig liten. Verden ville ha vært mye enklere å leve i hvis alle sankket norsk. Jeg lurer på hva jeg tenkte på da jeg bestemte meg for å lære russisk. Hvorfor fant jeg på å reise til Moskva? Det er kaldt her. Vinteren har kommet og vi har ofte kuldegrader. I dag er det f.eks -13 grader. Luften stinker av eksos.Inne lukter det svette, røyk, alkehol, parfyme. Sterket, inntrengende lukter. Av og til lukter det dritt i inngangen til sektoren min. Det er noen av vaktene som ikke vet hva såpe er for noe. Noen ganger kan det lukte godt her, men aldre hos vaktene. Jeg blir ofte kvalm når jeg går forbi dem. Oslo er en luktfri sone i forhold til Moskva.

Allikevel trives jeg her. Moskva er en herlig by, men jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi det er anderledes. Jeg begynner å bli kjent i byen og det føles godt. Det å mestre en storby gjør meg litt stolt over meg selv. Jeg overlever her selv om befolkningen snakker et rart språk. Jeg bryr meg ikke så mye om trafikken lengre, jeg går på rødt lys og banner når det kommer en bil. Politiet har forsvunnet fra gatebildet, vaktene har blitt usynlige. Jeg gidder nesten ikke å vise adgangskortet lengre. De fleste kjenner meg og vet hvor jeg bor. Vekterne i butikkene er irriterende, men hvorfor bry seg om dem. Så lenge jeg ikke stjeler vil de la meg være i fred. Det eneste jeg fremdeles irriterer meg over er vaktene på kafeene og fyrverkeriet. Nå smeller det ikke hver kveld lengre, men jeg legger alltid merke til det.

Jeg liker å gå tur her. Veien tar aldri slutt. Det er alltid nye områder å utforske. Jeg pleier å ta metoen til en stasjon for å gå til neste stasjon. Slik at jeg sette byen sammen uten å måtte ha samme startpunkt hver gang. Jeg bare håper at jeg ikke havner i feil strøk en dag. Jeg vet ikke hvor en helst ikke skal gå i Moskva. En dag skal jeg hoppe på bussen eller trikken. Jeg har ikke komt så langt enda. Det er alltid verre å ta buss enn metro. Når du tar bussen vet du aldri hvor du ender.

Jeg savner mandagspilsen med koret, men nå har jeg fredagspilsen med ambassaden istedenfor. Det er et godt alternativ. D enne fredagen var jeg der ikke. Jeg var på ballett på det store teateret også kalt Bolshoi. Vi så balletten The briht stream av D.Shostakovich (teksbehandleren jeg bruker nå godtar ikke russiske bokstaver).Uansett denne balletten er i dag en komedie, men den ble laget i sovjettiden og ble sett på som ren propaganda for kollektivbruket (tror jeg) - nå er jeg litt ute å kjøre men jeg tror det handler om at du blir så glad og så full av energi av å jobbe. Når du har fri har du bare lyst til å danse..... Balletten viser også en parodi på forholdet mellom mann og kone...Balletten var morsom og teateret, den nye senen var flott - inntrykket jeg sitter igjen med er vegg- og takmalertier, lysekroner, gipsarmatur . Jeg skulle gjerne ha sett den gamle senen, men den er under oppusning. Tilbake til fredagspilsen. Forrige gang var ikke Hege og Isak der. Jeg visste det på forhånd, men tenkte at nå må jeg tørre å gå på egen hånd. Det ble en flott kveld. Sansynligvis begynner de å bli vant til meg nå. Jeg endte opp på en irsk pub sammen med to av de yngre mennene fra ambassaden. De er på min alder, tror jeg. Dessverre måtte jeg gå tidelig dvs jeg måtte nå siste metro hjem. Ikke fordi jeg må ta siste metro hjem, men fordi jeg skulle til Suzdal dagen etterpå. Jeg hadde avtalt å møte Jim og Tiffany kl 5 på syv neste morgen. Tiffany ringte meg 5 på syv og lurte på hvor jeg var. Jeg lå og sov. ca 6 minutter senere etter en kattevask og tannpuss var jeg nede hos dem. Det var ingen gos start på turen til Suzdal. Jeg blir alltid bilsyk når jeg kjører på landsbygda i Russland. Veiene er så humpete. Manglende toalettbesøk og frokost for ikke å snakke om gryende hodepine, gjorde ikke turen bedre. Men jeg overlevde....Jeg skal skrive mer om Suzdal senere. Først må jeg få tak i noen bilder. Mitt kamera gikk tom for batteri. Jeg satt og lekte med det i bussen så da jeg kom fram fikk jeg bare tatt et par bilder. Noe må en jo gjøre for å glemme at en egentlig er bilsyk.

Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor jeg liker meg så godt her i Moskva. Det er bare slik det er. Dere skal derfor vite at når jeg klager så er det alltid med en undertone av kjærlighet til denne stygge-vakre byen .