Nye korøvelser..

Jeg er bare nødt til å skrive litt mer om koret. Har jeg fortalt om dirigenten? Han er en sjarmerende mann i 50-årene og jeg må innrømme at jeg er litt betatt. Det er noe med holdningen hans. Han kommer feiende inn i rommet med sin dirigentstol og dirigentstav. Stolen er av den typen som tennisdommere bruker, slik at han sitter høyt hevet over oss alle. Der sitter han og veiver med staven eller slår takten klikk, klikk, klikk. Paz, dba, tru, paz, dba, tru. Det jeg liker med han er at han tydeligvis vet hva han holder på med. Jeg merker at han lytter på hva vi lirer av oss. Det jeg ikke liker er at han tillater litt for mye fra oss sangere. Enten er jeg veldig kritisk eller kanskje godt oppdratt av GOKK. Jeg reagerer iallefall kraftig på oppførselen til enkelte sangere. Alt er liksom tillatt her. Snakk når du vil, kom gjerne for seint (kanskje ikke så rart når dirigenten også har en tendens til å komme ca 15 min for seint), syng så høyt du vil. Av og til føles det å være i en konkuranse om å synge høyest. Koret er flinke i mezzoforte og forte, men kjenner knapt til piano. Helt som GOKK vil nok mange tenke, men der er jeg uenig. Vi kan hvis vi må. Jeg skal ikke være for bastant. Tross alt har jeg bare vært med i koret i to uker. Etter forrige øvelse gikk jeg skuffet og frustrert hjem. På tirsdag skal koret være med på en konsert på konservatoriet. De skal synge Bethovens 9. sym. Jeg har selfølgelig ikke hatt tid til å lære den og jeg har heller ikke lyst til å stunt synge verket. Dermed havnet jeg i nybegynner gruppen igjen. Det er en lidelse. En ting er at det er kjedelig, men det er også utrolig frustrerende. Jeg strever med å synge rent i denne gruppen. Det er så mange dissharmonier. Denne gangen satt jeg i tillegg ved siden av en ny sopran som har en flott stemme (som hun selfølgelig bruker til å synge forte der det skal være piano), men hun synger med vibrator på stemmen. Jeg trodde jeg skulle bli sprø. Vibrator er det verste jeg vet. Da er det bedre med de som strever med å treffen tonene. Denne gangen var jeg så frustrert at jeg faktisk lurer på om jeg skal begynne i et nytt kor. Jeg holder på å sette opp de positive sidene opp mot de negative. Det er en stor fordel at jeg bare har 5 min til øvelsen, jeg liker dirigenten og ikke minst så er det mange hyggelige sangere i koret. Selv om det nok ikke høres slik ut. Jeg skal ikke gi opp, men jeg kommer heller ikke til å fortsette hvis øvelsene ikke bedrer seg. Jeg vil gå syngende hjem fra en øvelse, ikke frustrert og sur. Vi får se imorgen.

Foresten, til helgen skal vi på korturne til en by utenfor Moskva. Jeg har meldt meg på, men regner med at jeg blir tilskuer. Det blir uansett en flott mulighet til å få oppleve en annen by enn Moskva. Forhåpentligvis blir jeg litt bedre kjent med noen av sangerne. De har like store problemer med å snakke med meg som jeg har med dem, men nå har jeg begynt. Jeg stotrer i vei. Må bare finne de russiske verbene. Det er vanskelig å snakke uten verb. For ikke å snakke om alle disse små ordene vi bruker som noen, noe, begge, kanskje osv.

I dag går adgangskortet mitt til studenthjemmet ut. Dette resulterte i en utflykt til nok et administrasjonskontor på universitetet. Jeg var veldig skeptisk og var forberedt på at dette ville ta lang tid. Riktig nok var det kø da vi kom, men vi ventet bare i ca 20 min. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en veldig sliten, middelaldrende kvinne. Hun så ut som en oppvridd vaskeklut og hun beveget ikke på noen muskler i ansiktet sitt i løpet av mitt besøk. Men damen var effektiv. Hun mumlet ett eller annet da jeg spurte om et nytt adgangskort, tastet inn ett eller annet på pcen og satte igang med å lage et nytt kort til meg. Fem minutter senere var jeg eier av et nytt adgangskort. Det er tydeligvis ikke alle i Russland som oppererer med mentaliteten kanskje i morgen eller dagen etter imorgen. Det viser vel også at en her ikke automatisk skal koble effektivitet mot det å være hyggelig. Ikke kan en gjøre det motsatte heller. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å forstå russere. Kanskje jeg skal la være å forsøke, bare ta de som de er. Like forskjellige som oss alle andre.

Jeg har vært på korøvelse og fotballkamp. Livet begynner å normalisere seg.

En måned uten kor og fotball, to av mine lidenskaper føles som en lang hvit tørkeperiode med vann og kafe. På en uke har jeg vært på min første korøvelse, drukket meg rimelig full på vodka sammen med forhåpentligvis nye lekekamerater fra den norske ambasaden og jeg har vært på fotballkamp. I dag var vi en gjeng fra universitetet som så Lokmotiv-Sparta. Det var nesten som å være på ullevål. Bortsett fra at der sender vi ikke opp bluss hver gang det blir mål. Vi spiller heller ikke av lyden av en togfløyte etter hvert hjemmemål. Lokomotiv er opprinnelig laget for jernbanearbeidere. Dermed tut-tut for hver tenkelig anledning. Resultatet ble 4-3 eller var det 3-4. Administrasjonen på stadioen klarte ikke helt å følge med på hvilket lag som fikk mål. Lokomotiv vant. Nok om det. En mer russisk opplevelse var selve inngangen til stadioen. Fra metroen blir en sluset gjennom koridorer av soldater. Deretter må en gjennom en sikkerhetsjekk. Der de ser på biletten og sjekker evt bagger. De sjekker ikke kvinner. Deretter måtte vi gå rundt hele stadioen for å komme til vår inngang. Den andre veien var forbeholdt VIPer. Da vi endelig kom fram og igjen måtte gjennom en sikkerhetssjekk ble vi nektet adgang. Vi hadde feil type billetter. Våres var kjøpt via internett og hentet på en sjappe i byen. Derfor var de ikke på orginalpapir. Vi måtte gå tilbake rundt hele stadioen, ut gjennom alle sikkerhetssjekkene for å bytte billettene i kassen. Merkelig nok fikk vi byttet dem uten problemer, men vi måtte stille oss i kø igjen og gå tilbake gjennom alle sikkerhetssjekkene. Det tok oss ca en time å komme inn på stadioen. Så nå vet dere at billetter som ikke er kjøpt på stadioen må byttes inn i kassa før en går inn. Mottoet er fremdeles hvorfor gjøre det enkelt når en kan gjøre det vanskelig. Det ville ha vært for enkelt.

Min første korøvelse gikk derimot uten noen store problemer. Jeg hadde problemer med å finne kulturhuset på universitetet, og hadde noen runder runt på området før jeg så en harpe inne på et rom. Det var inngangen til musikkverdenen på MGO. På min leting fant jeg både treningsstudioet og svømmehallen, så turen var ikke helt bortkastet. For meg var det helt utrolig å komme inn på musikkavdelingen. Heldigvis hadde koret klistrert opp lapper med piler slik at det var enkelt å finne fram. Hele avdelingen er en labyrint av rom og saler. Musikk høres fra alle kanter. Jeg gikk der med et stort glis i fjeset. Nå vet jeg hvordan det er å være ny i et kor. Skal en gå inn, hvem er det bak pianoet, er det dirigenten, må jeg prøvesynge, skal jeg spørre han som sitter der eller skal jeg spørre han i koridoren. Lurer på om noen snakker engelsk. Jeg fikk kontakt med han i koridoren, en sjarmerende tenor. Han tok meg med til dirigenten, som har sitt eget kontor. Hilse, hilse, jeg er student her, fra Norge bla, bla. Jaha, sier dirigenten. Jeg har fått epost fra deg. Min tanke er da hvorfor har du ikke svart på den....men jeg er jo høflig så jeg bare sier ja det stemmer. Dirigenten snakker bare russisk så en annen tenor med engelsk kunnskaper blir tilkalt. Etter et kort intervju og en liten advarsel om at de nesten bare synger på russisk begynte min prøvesynging. Det var skala opp og skala ned. Raskt, sakte, stakata, legato. Opp og ned. Dommen ble andre sopran. Vi ble tatt med inn til koret og presentert. En bass som begynte samtidig med meg, tok en Morten. God dag alle sammen. Jeg, vel jeg sa hallo og hilste på andra sopranen. Det var bare en der på det tidspunktet. Resten kom litt etter litt. Ikke mye disiplin der i gården. Når en snakker om disiplin, hva er det med tenorer. Bassene øvde-tenorene snakket, altene øvde-tenorene snakket, sopranene øvde-tenorene snakket og endelig ble dirigenten sint og snakket til tenorene. Men tenorene hørte ikke etter fordi de var opptatt med å snakke.....

Jeg må si noe om nivået på koret, men ikke oppfatt det som klaging. Jeg er fornøye med å få lov til å lære mange russiske sanger. Men...sukk..jeg tror ikke at jeg stemmemessig kommer til å heve meg dette året. Det er mange gode sangere i koret, men det er også sangere som ikke klarer å treffe en tone. Jeg trodde en periode at jeg var kommet til koret "Alle kan synge" uten at det er meningen å kritisere det koret. De nye bassene klarte ikke å ta en tone fra piano. Hjelpedirigenten måtte ta tak i tonen han sang og lede han nedover i en skala. Jeg er imponert over at han begynner å synge i et kor, men det er ikke helt det jeg er vant til fra Oslo. Nå er jeg veldig spent på hvordan fortsettelsen vil bli. Om det å få synge er nok for meg eller om jeg kommer til å leite etter et nytt kor. Jeg vet at noen fra ambasaden synger i et annet kor. Uansett så var det morsomt å kunne slå til med andre stemmen på Bogoroditse Devo av R. på første korøvelse. En ting har jeg oppdaget. Lene har lært meg å lytte på de andre stemmene. Her får vi stort sett bare utdelt noter for vår egen stemme og jeg opplever det som utrolig frustrerende å ikke kunne følge med på de andre stemmene. Jeg opplever det som vanskeligere å bare se min stemme fordi jeg har ingenting annet å orientere meg rundt. På noten står det f.eks 4 takter pause, men hva skjer i den pausen.....Jeg opplever det som litt rart.

Jeg tror ikke at jeg skal skrive om min utekveld med de andre nordmennene nå, men jeg kan si at det var veldig hyggelig. To flotte mennesker Hege og Isak har introdusert meg til noen av de andre nordmennene. Jeg er Bente evig takknemlig for å ha introdusert meg for Hege. Det var deilig å snakke norsk igjen. Jeg var begynt å tenke på svensk og det er ikke bra.

Hilsen Hildegunn
Jeg må legge ved noen bilder fra fotballkampen.


Hva gjør et lokmotiv på en fotballstadion...sansynligvis mer logisk enn kjøpesenteret på Ullevål..





Her bytter vi billetter....





Her blir det mål til Sparta.



Ikke lett å vite hvem som skårer mål hele tiden.....

Sigtseeing....

Det er litt underlig å skrive blogg. Hva skal jeg skrive om? Det er jo ikke alt som er beregnet for andre, så det er jo ingen dagbok. Vil dere vite alt jeg gjør? Jeg håper ikke det. Jeg tror jeg vil fortsette å skrive om hvordan jeg opplever Russland og da spesielt Moskva. Det mest private beholder jeg for meg selv eller kanskje det havner i en epost. Tema denne gang blir da sigtseeing.

Det er litt stressende. Jeg har følelsen av at jeg må se alt i Moskva på en gang. Det er så mange gater å gå i og så mange flotte plassser å besøke. Jeg begynte derfor med Ikea. Det er ikke helt sant. Jeg har vært i Kreml og på gravlunden ( som jeg ikke husker navnet på) der mange berømtheter (kan en si det) er gravlagt. Ikea er det mest spekatulære. Ikke innholdsmessig eller utsendemessig. Det er bare til å ta en tur til Furuset så har du sett Ikea i Moskva. Alle tre. Det ekstreme er å komme til Ikea fordi det ligger utenfor metroen. Min første tur ut i forstedene og min største triumf hittil. Det går gratis busser fra en metro stasjon, men da måtte jeg ha reist inn til byen for så å reise ut igjen i en annen retning. Jeg hadde fått tips om å ta metroen to stasjoner fra universitetet og fortsette videre med minibuss. Utfordringen da var å finne rett minibuss og rett utgang fra metroen. Jeg hadde ingen formening om hvor Ikea var i forhold til metroen. Da må man bare følge instinktet. Jeg gikk rett på minibussen. Kan tro jeg var kry. Hvilken magefølelse. Verre var det da jeg skulle hjem da måtte jeg gå rundt hele Ikea samt et gedigent kjøpesenter, før jeg fant rett holdeplass. Jeg vet ikke hva en skal si til det. Uflaks. Det var foresten rart å være inne i Ikea. Det er nøyaktig likt Ikea i Norge. Til og med avdelingene kommer i rett rekkefølge. Varene er de samme. Jeg kunne ha kjøpt samme sengetøy, som jeg har hjemme.

Jeg må skrive litt om de andre plassene jeg har vært. Kreml er Kreml. Må oppleves, mer har jeg ikke å si om det. Gravlunden var en opplevelse jeg kommer til å huske. Jeg besøkte den sammen med Johan og Jim. Den var så anderledes enn gravlundene vi har i Norge. Mer rufsete, men mye mer sjarmerende. Gravstøttene var ikke bare noen steiner med inngraverte navn. Noen var med bilder, mens andre var store statuer. Alle viste litt om hvilken person som var gravlagt der. Jeg har blitt litt smittet av min russsik lærer i Norge, Zoia. Nå har jeg blitt interisert i russisk litteratur. Å få se gravene til noen av de kjente forfatterne i Russland var spesielt. Etter en studn begynte snakke om våre egne graver. Et tema, som bare måtte komme opp mens vi vandret rundt blant gravene. Hvordan ville vi ha vår grav. Tenk å få lagd en statue av selg selv og hatt den som gravsten. Hvilken årsklassen skulle en da ha valgt. Det ville ha vært rart å ha en statue av en flott 40-åring hvis en døde som 80. Samtidig frister det ikke å få laget en statue av meg selv som en åttiåring. Med masse rynker og åreknuter.

Her er noen av gravstenene vi så på gravlunden.

En liten bilde serie...

Jeg bare må vise dere noen bilder fra rommet mitt. I dag har jeg vasket den verste veggen, så det som på bildene viser gule skitt renner er nå lyse fine vegger.










Som dere ser vet jeg ikke helt hvordan jeg kan snu bilde. Litt pinlig når en vet hvilket yrke jeg har.




Nei, det renner ikke vannrett.....











Det fine er utsikten over byen. Her er er et bilde tatt fra toppen av MGU.

Endelig i Moskva og på nett

Universitetet jeg går på heter MGU, bare slik at dere vet hva jeg snakker om når jeg nevner MGU. Siden verden min nå består av MGU og omegn kommer dere nok til å høre mye om MGU. MGU og internett hører ikke sammen. Det er en internett kafe her, men den blir dyr i lengden. På rommet har jeg internett, men jeg får ikke brukt det. Det er et uoffisielt nett, og for å få tilgang må en ringe en inder. Han er ikke lett å få tak i, men idag ble jeg kjent med en engelskmann som hadde funnet en kafe med fritt trådløstnett i selve hovedbygningen på MGU. Han har høy stjerne hos meg nå. MGU er et kaos av ganger og rom, og selvfølgelig eksisterer det ikke noe oversiktskart. Vi går på oppdagelsestur hver dag. Nå jobber vi med å finne ut hvor de ulike idretslokalene er. Vi har hørt rykter om at det eksisterer et svømmebaseng på området. For oss er det spennende om vi finner det. Dere skjønner sikkert nå hvorfor verden min kun består av MGU. Nok om det.

Det har nå snart gått en uke siden jeg kom hit og endelig begynner jeg å komme over kultur sjokket. Moskva er en stor og bråkete by, og de første dagene bare eksisterte jeg i støyen. Nå har jeg begynt med undervisningen og har fått kontakt med noen av de andre studentene. Livet her begynner å falle på plass.
Vi er en liten gruppe på fire-syv stykker som har undervisning sammen, tre timer om dagen. *Ikke særlig mye, men siden vi er så få blir det veldig intenst. Nivået er så som så. Jeg har funnet noen studenter jeg er på samme nivå med, men det hjelper ikke så mye når undervisningen er på et lavere nivå. Det er som å gå ett år tilbake i tid. Jeg prøver å være positiv og bruker tiden til å plukke opp nye og glemte gloser. Forhåpentligvis vil nivået heve seg. Uansett får jeg god trening når jeg handler. I dag lo de av meg i butikken da jeg prøvde å kjøpe naturell yoghurt. Regner med at det vil skje endel ganger.

De andre studentene er typisk i 20-årene og jeg merker at jeg begynner å savne litt mer voksen kontakt. De første jeg traff var bare opptatt av festing og jeg må innrømme at jeg ble litt sliten av å høre på de. Nå ønsker jeg meg bare en god mørk øl sammen med gode venner. De studentene jeg var sammen med i dag virket mer som pub mennesker og jeg tror nok at vi kommer til å få det moro. Det norske miljøet har jeg ikke kontaktet enda. Har hatt behov for å lande litt før jeg vandrer ut i den store verden. Det gjorde jeg i går. Da dro jeg inn til sentrum og vandret rundt Kreml, besøkte Tsum og Gum. De to siste er store og veldig dyre butikksentre. Med mange kjente designer merker. Jeg hadde ikke råd til å handle på Tsum, men jeg siklet etter noen av klærne. På Gum endte jeg opp med to nye gensere og en liten "party" jakke. Det var deilig å handle litt. Verden ble litt normal igjen.

Jeg er nødt til å skrive litt om rommet mitt. Dessverre har jeg ikke lastet opp noen bilder enda, men det kommer. Rommet er ni kvadrat meter og består av en seng, en bokhylle, et skrivebord og et innebygd skap. Sammen med en kinesisk jente deler jeg toalett og dusj. Høres greit nok ut. Det som mangler er kjøleskap. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å leve 10 månder uten kjøleskap. Til vinteren kan jeg henge ut varene, men da får jeg en fryser. Naboen min har kjøpt seg kjøleskap, men hun skal være her i minst to år. Hvis vi blir bedre kjent skal jeg spørre om å få låne en hylle hos henne. Foreløpig har vi så vidt snakket sammen. Det tok fire dager før hun hilste, men jeg har oppdaget at hun er veldig hyggelig. Hun snakker bare ikke engelsk. Hun tar master i russisk så når jeg får hevet nivået mitt litt kan vi få snakket mer sammen. Tilbake til rommet. Det er skittent. Ikke støvete, mer inngrodd skit fra flere år tilbake. Jeg har derfor begynt med en rengjøringsprosess, men det tar tid. I dag vasket jeg en kvadratmeter av veggen med MR.Muscle (eller noe slikt) og fettet randt ned i strie strømmer. Det er ekkelt å tenke på at jeg bor i dette rommet. For å overleve må en bare overse skiten. Da jeg vasket dusjen idag, orket ikke å dusje i skiten lengre, fant jeg en inngrodd tyggis midt i kabinettet. Stakkars føttene mine. Det første jeg gjorde foresten var å desinfisere alle dørhåndtakene. Rart hvordan det hjelper på renhetsfølelsen. Nå må jeg skrive om noe annet. Det begynner å klø.

Med bare tretimer undervisning hver dag har jeg mye fritid. Jeg har fått kontaktpersoner til ett av korene her, men jeg har ikke kontaktet de enda. Regner med at jeg ringer i morgen eller på mandag. Det er en liten bøyg å ringe når en ikke er helt stø i språket. Motparten svarer alltid "feil" på spørsmålene, og så sier de så mye ekstra som jeg ikke forstår.....

Det var alt for nå. Eh, ikke heng dere opp i rettskrivingen. Jeg er litt språkforvirra.