Søndag 17. februar arrangerte den norske forsvars... og den engelske... (...=et ord jeg ikke kan skrive. Det begynner med at og slutter på e.) årets viktigste skirenn mellom Norge og England på Rosinka. Rosinka er et boligområde , veldig flott boligområde, i utkanten av Moskva. Jeg tror at det var et av anleggene under OL i 1980. Jeg meldte meg på skirennet selv om jeg hadde hanglet i flere uker. været var mildt og jeg tenkte at jeg nok ville bli frisk til rennet. Selvfølgelig ble jeg ikke det og like selvfølgelig så bestemte herr frost seg for å hilse på oss denne helgen. Etter uker med temperaturer mellom +1 til - 2 våknet vi denne søndagen til -8. Før jeg går videre må jeg bare si at dette arrangementet var gjennomsyret av hygge. Ingen sure miner, alle smilte og lo hele dagen. Til og med barna koste seg, både de unge og gamle. For en gang skyld planla jeg litt på forhånd. Sekken ble pakket lørdag kveld med ekstra sokker, treningstøy, skjerf, lue osv. Bare en termos med kaffe og en appelsin manglet. Bussen kjørte fra ambassaden kl 09:45 presis. Det var ingen russisk halvtime her. Vi var ganske få på bussen, men det viste seg at engelsk mennene hadde egen buss samt at mange kjørte selv. Ikke alle valgte å delta på rennet. Det var noen, både norske og engelske, som underholdt på sidelinjen. Jeg tror at opplegget var slik at den norske forsvar... arrangerte selve skirennet, mens den engelske serverte mat og drikke. Jeg skal ikke klage på den fordelingen. Maten var god - burgere med grilla grønnsaker og de hadde nok av drikke - kakao, kaffe, te, vann, brus, sjampange (dette er også et ord jeg ikke kan stave) og selvfølgelig vodka. Jeg holdt meg unna alkeholen iallefall før rennet startet, men jeg fikk meg litt lunsj. Nå viste det seg at akkurat da jeg skulle spise så var de tomme for ferdig stekte burgere. Min lunsj bestod derfor av hamburgerbrød med ketsjup (enda et vanskelig ord) og sennep. En diett som passet fint til min studentdiett den uken. Jeg kunne ha ventet til burgerene var ferdige, men jeg var for rastløs. Jeg skulle jo delta i et skirenn. Barna startet med å gå 500 m. Jeg må bare si det: vi vant alle tre kalssene. Men engelskmennene var friske og det mest imponerende var en kvinne som hadde ski på beina for første gang. Hun fullført løpet - 3 km på ca en time. Hun kom i mål etter at mennene var ferdige. Kvinnene starte etter barna. Vi gikk som sagt tre kilometer. Jeg var litt usikker på formen og hadde ingen store forventninger. Planen var å slå en brite og denne gangen klarte jeg å gjennomføre planen min. Fellesstart er morsomt. Jeg har jo sett skirenn på TV og vet at det er viktig å få en god start. Så jeg spurtet av sted. Vi var en liten gjeng, som holdt god fart fra start. Helt til vi kom rundt hjørnet og mennene ikke lengre kunne se oss. Ta senket vi på farten, men ikke mye. Jeg gikk og gikk, og de som har gått på ski med meg vet at jeg kan gå relativt fort helt til jeg stuper. Det var det jeg gjorde nå. Jeg stupte ikke, men jeg hadde ikke klart å gå en kilometer til. På slutten gikk jeg på viljestyrken og i slike situasjoner så er den sterk. Jeg gir meg aldri. Selv om jeg gikk så fort jeg greide så merket jeg at farten automatisk ble saktere jo lengre ut i rennet jeg kom. Jeg ble også forbi gått av tre stykker - en norsk, en russisk og en britisk kvinne. De to første klarte jeg ikke å følge, men jeg hang meg på den unge engelske kvinnen.Det var litt underholdende fordi hun spran på skiene. En morsom, men veldig krevende teknikk. På slutten tok jeg henne på kondisjonen og kanskje på teknikken. Jeg kom på en sjette plass og det er mye bedre enn det jeg hadde forventet. Har noen av dere prøvd å gå fort på ski i minus åtte kuldegrader? En puster mye og trekker hele tiden kald luft ned i lungene. Da jeg kom i mål verket jeg i brystet og hostet kald luft. Nå var jeg vant med å hoste, men ikke slik som dette. Det verket i bronkiene (hvis det heter det) og jeg var litt engstelig for å få bronkitt. Derfor gikk jeg rett i garderoben, fiikk diplom og medalje, skiftet klær og leverte inn skiene. Skiene er foresten en annen historie. Vi fikk låne ski og støvler. Støvlene var greie nok, men skiene var ikke helt moderne. De var smale nok og lange. Jeg greide å få ski til skostørrelse 43....jeg aner ikke hvordan det gikk til. Bindingene var av typen rottefeller som stikker ut på sidene. slike som vi hadde på åttitallet. Morsomt, med gjensyn med fortiden. I tillegg var skiene smørefrie. De gikk verken fram eller tilbake. Vi hadde foresten en smørebu, som alle fikk bruke gratis. Jeg stilte opp med mine ski - det var da jeg oppdaget at de var smørefrie - smøreren flirte godt, men han la nå på litt glider. Jeg tror ikke at det hadde noen effekt. Etter at jeg hadde fått på meg tørre klær gikk jeg ut for å sjekke ut matfatet. Denne gangen klarte jeg å få tak i varmmat og det var deilig. Det skal de ha disse engelskmennene. Grillingen klarte de med glans. Drikka var også god. Vi var to tørste norske kvinner som fant ut at de hadde sjampange og vi takket ikke nei. To beger på 033 med sjampagne ble det til slutt. Det var morsomt å drikke i -8 kuldegrader. Vi måtte holde et jevnt tempo for å unngå at sjampagnen ble til is. Da jeg hadde fått i meg denne varme drikken begynte folk å komme med små hint om at jeg kanskje frøys litt. Hint av typen: Hildegunn du er blå på leppene....Rennet ble ferdig raskere enn planlagt og vi bestemte oss for å dra hjem med den første bussen. Det viste seg at dette var bussen til britene, men vi overlevde den turen også. Bussen var helt lik den norske. Ikke så rart siden begge to var russiske.
Fornuftige mennesker ville nå ha reist hjem, tatt en varm dusj og slappet av resten av kvelden. Jeg lurer på om jeg noen gang har vært fornuftig. Denne helgen var det to konserter som ambassadern var med på å sponse. De som ville kunne sette seg på gjestelisten. Jegsatte meg opp på konserten søndagkveld med gruppe the Thing. Det er en svensk-norsk gruppe som spiller blant annet moderne jazz. Hege og Isak skulle også på denne konserten så vi avtalte å møtes senere på kvelden på en pub, for så å ga sammen på konserten. Jeg hadde ikke peiling på hvor konsertlokalet var. Vi møtes, men de orket ikke å gå. Korespondenten til NRK, Morten Rud skulle også på denne konserten og han var samme med Hege og Isak på puben da jeg kom. Det endte med at vi to gikk sammen på konserten. Han er en hyggelig mann. Konserten var spesiell. Jeg kan ikke si at den var flott. Den var anderledes. De spilte jazz sammen med elektro, jass sammen med punk og til slutt jass sammen med kjente viser. Spennende, men dog krevende musikk. Jeg snakket litt med en russisk kvinne, som viste seg å være komponist og hun syntes det var for bråkete eller for høyt. Og jeg er litt enig med henne. Mussikken hadde komt bedre fram hvis de hadde senket volumet litt. En ting til. Plassen vi var på var en miniatyr av Rockefeller. Bortsett fra at russerne lyttet til musikken. På Rockefeller er det mange som står og snakker under hele konserten. Den var igrunnen en fin erfaring å være på en konsert der publikum lyttet.
Nå er det mars og hva skjer .....ingenting....ikke helt sant. Nå er det snart fastelaven og her betyr det at en skal spise pannekaker. Jo flere dess bedre. Da blir avlingen bra. Nå har ikke jeg noen avling men jeg spiser gjerne pannekaker.
